Når var det du sist sjekket en kilde? De aller fleste av oss har ikke behov, tid, ressurser eller ønske om å nitidig sjekke hver eneste kildereferanse og påstand. Jeg gjør det ikke. Vi ville ikke kunnet fått noe overblikk over nyhetsbildet om vi skulle være nødt til å sette oss inn i alt kildematerialet. Likevel er det klart at om vi ikke har mulighet til å sjekke kilder, og om ingen noengang tok seg bryet, ville hvem som helst kunne skrive hva som helst når som helst, og vi ville vasset i en haug med upålitelige media.

Dessverre er det ikke slik at vi enkelt har tilgang på kildemateriale. Verken aviser, bøker eller nettsider er flinke til å lede oss på rett vei, og har vi kommet til kildene er det jammen ikke enkelt å få tilgang på dem heller.

La oss ta det første først. Her er et fiksjonalisert eksempel (såvidt meg bekjent finnes ikke Norsk Institutt for Kildesjekkforskning, for eksempel) på kildehenvisninger fra en norsk avis:

Kilder: The Economist, Wikipedia, Norsk Institutt for Kildesjekkforskning (NIK)

Med slike eksempler kan jeg kanskje stemples for svake kildehenvisninger selv, men la gå. Åpne opp ei vanlig norsk avis og finn fram en artikkel som ikke bare består av intervjuer. Dagbladet og VG har flere slike eksempler hver dag.

Er dette i det hele tatt en henvisning til kilder? Riktignok er kildene pent listet opp (The Economist, Wikipedia, NIK), men poenget med kildehenvisninger er nå engang at vi skal kunne gå til kildene og bekrefte at det som står i artikkelen er sant, eller i alle fall at respektable eksperter mener det er sant og har gode begrunnelser for det. Men ut fra disse opplysningene er dette så og si umulig. The Economist har (hihi, kilder) eksistert siden 1843, og trykket tusenvis av artikler siden den gang. Wikipedia har millionvis av artikler. Og hvem/hva/hvordan har Norsk Institutt for Kildesjekkforskning noe med dette å gjøre? Hvem kontakter jeg for å spørre? Hvor kommer informasjonen fra?

Generelt er det slik at å liste opp en publikasjon eller institusjon i en kildeliste ikke gir oss annen trygghet enn den som kommer når vi hører navnet på en respektert institusjon eller publikasjon. I bunn og grunn må vi ta journalisten og redaktørens ord for at når de har våget å skrive og trykke dette med disse institusjonene og publikasjonene som sannhetsvitner, er det fordi de er rimelig sikre på kildene sine. Men det er neppe sånn at The Economist eller Wikimedia Foundation har faste ansatte som kontinuerlig følger opp referanser til sine respektive arbeidsgivere slik at de kan rette opp eventuelle feil i deres navn.

Kort og godt er kildehenvisninger slik som dette ikke hva de kunne, eller kanskje burde vært.

Det er selvsagt ikke bare fryd og gammen i andre media heller. TV-programmer er enda dårligere på kildehenvisninger. Man kan skylde på formatet, at det ikke passer seg i et TV-program eller skviset mellom brunostreklamen og rubrikkene i en dagsavis, men likevel: Vi har rett og slett ikke tilgang på kilder til mange av de påstandene vi får servert.

Når vi hopper over på nettet, er det faktisk slik at kildehenvisningene ofte er flere. Se for eksempel her hos Dagbladet, som ofte har slike eksempler som jeg ga over i sin papirutgave. De fleste leserne kan sikkert komme på en del andre blogger, nettaviser og så videre. Vi får kildene servert på fat, akkurat der påstanden kilden bekrefter finnes, med direkte link slik at vi slipper å lete gjennom tusenvis av artikler i et gammelt arkiv.

TV- og avis-journalister har derimot som oftest gjort en mye bedre jobb med å velge ut kilder. På nettet kan man gjerne finne kilder i hytt og pine, noen fra respektable og troverdige steder, andre som ikke eier troverdighet i det hele tatt, og det er slett ikke lett å se forskjellen på overflaten.

Kort og godt: ingen massemedier, generelt (det finnes alltid hederlige unntak), håndterer kilder og kildehenvisninger på en tilfredsstillende måte.

Men la oss nå si at kildene er på plass. De er nøye utvalg, de er nøyaktig oppgitt, det er klart hvilke påstander hver kilde skal dekke, og så videre. Kort og godt, la oss anta at den aktuelle artikkelen eller det aktuelle innslaget har en akademisk standard på kilder. Det er fortsatt ikke gull og grønne skoger.

Undercurrent peker på en del av problemet:

Hele elendigheten henger tett sammen med en systemfeil i forskningsverdenen. Det dreier seg om systemet for publisering av forskningsresultater. Dels publiserer forskerne i dette prosjektet sine resultater i abonnementsbaserte vitenskapelige tidsskrifter. Dels vil de sikkert publisere materiale fra prosjektet i bokform, og dermed vil de ikke slippe for mye ut på nettet nå. Resultatet er det samme — en fattigere offentlig debatt om de viktige emnene de studerer, finansiert med offentlige midler, vel å merke. Styrking av demokratiet?

Vi har rett og slett ikke tilgang på alle kilder, ikke engang alle kilder som er finansiert med offentlige midler. Scott Aaronson peker også på dette. Forskere selv produserer forskningen (åpenbart), de faktasjekker den, de gjør kort og godt alt arbeidet stort sett gratis, slik at de som utgir vitenskapelige tidsskrifter kan tjene fett. Og om allmuen ønsker innsyn, må de være så heldige å ha tilgang til en instutisjon som abbonerer, eller punge ut med store summer for et abonnement selv.

Det er altså god grunn til å være misfornøyd med status quo. Media er enten dårlige på kildehenvisninger, eller de er gode på kildehenvisninger men dårlige på kildekritikk, eller kildene er utilgjengelige til store deler av publikum.

Situasjonen er ikke helsvart. Er du ute etter matematikk og fysikk, ligger store deler av det som blir produsert hos arxiv. Det finnes lignende prosjekter for andre vitenskapelige grener. Som sett i bokanmeldelsen lenket over, begynner akademikere å våkne opp og riste på hodet over forholdene.

Vi kan spørre oss: hvorfor bry seg? Som jeg skrev i innledelsen, er det ingen som har mulighet for oss å sjekke mesteparten av det vi leser, ser og hører. Ikke heller innehar vi den nødvendige kunnskapen til å vurdere kilder på mange områder. Likevel betyr det ikke at ingen har det. Det finnes interesserte, kunnskapsrike folk på de fleste felt. Og det er unektelig hyggelig å ha det på det rene at de påstander man får servert har noen form for basis i virkeligheten.

I en ideell verden ville alt som ble presentert som sant i media være sant. Slik er det dessverre ikke. Derfor må vi finne ut hvilke rutiner som kan hjelpe oss med kvalitetssikring.

Dessverre har jeg ingen lysende ideer. Jeg nøyer meg med å konstatere at ting ikke er som de kunne og burde ha vært. Det er de jo heller sjelden.

Advertisements

Vel, egentlig ber jeg ikke, men om jeg hadde gjort det… Nå som Märtha Louise skal lære bort overtro og pseudovitenskap for 12 000 kroner halvåret er vi godt på vei. Kan ikke bare Haakon Magnus starte et horehus og Kong Harald erklære krig med Sverige, så kanskje vi blir kvitt monarkiet for godt?

Jeg har vært veldig kritisk og negativ i denne bloggen. Hyggelig å kunne komme med en gladnyhet for en gangs skyld. Hyggelig som det er å kunne melde om monarkiets vordende undergang (det er da lov å drømme?) har jeg som glasuren på kaka fått min dose overnaturlige vibber fra Harry Potter and the Deathly Hallows, og atpåtil reiser jeg på ferie på lørdag.

Hyggelig er det også om det kunne bidra til å svekke den norske kirke i samme slengen, men det tror jeg er en overreaksjon.

Jeg kunne skrevet en seriøs post der jeg tilbakeviste disse påstandene om overnaturlig kontakt og slikt, men i og med at jeg ikke vet om en eneste publisert artikkel som beviser noe av dette, så tar jeg meg ikke bryet.

Livet er godt å leve 🙂

Dette er en god bloggpost. Dette er en god bloggpost. Føler du at dette er en god bloggpost ennå? Kanskje ikke, men nyere forskning viser at om én person sier samme tingen tre ganger, har det 90% av effekten det ville hatt om tre personer sa det. Altså burde du, ved å lese setningen «dette er en god bloggpost» tre ganger, få 90% av samme reaksjon som du ville fått om tre bloggere anbefalte denne posten.

Så enkelt er det kanskje ikke, da det er ganske åpenbart at jeg forsøker å manipulere deg her, men om det ikke hadde vært det, så hadde det kanskje funket. Det er også ganske interessant å se at både reklamefolk og idioter har fått med seg dette. Reklamefolk sender ut samme budskapet igjen og igjen, med et håp om at dette skal ha en positiv effekt. Idioter vil også sende ut budskapet sitt igjen og igjen, til tross for motsigelser, fordi dette er den eneste måten de kan oppnå noen slags form for kredibilitet på.

Tenk på det neste gang du skal manipulere diskutere med noen du kjenner.

Det europeiske romfartsbyrået (ESA) søker frivillige til et simulert opphold på Mars. Gal professor-meteret går med en gang:

Idéen er helt enkelt å putte seks mennsker i et virkelig lukket miljø og se hvordan de oppfører seg, sier prosjektleder i ESAs Aurora romutforskningsprogram, Bruno Gardini.

Aha. Et psykologisk eksperiment. Det er nesten så en hører den skumle musikken i bakgrunnen. Slik skal de heldige bo:

17 måneder isolert fra omverdenen bare så en gjeng forskere skal kunne studere hvordan du oppfører deg. Slike psykologiske eksperimenter høres alltid så skumle ut, av en eller annen grunn. Dog er det helt nødvendig om man ikke skal sende astronauter ut på et selvmordsoppdrag på vei til den virkelige Mars. Én ting er sikkert: hadde du puttet meg inn i en slik boks sammen med fem andre mennesker i 17 måneder, så hadde det blitt massakre, og det hadde ikke vært noe pent syn. Med en årslønn på 353 724 norske kroner er det heller ikke spesielt godt betalt arbeidsforholdene tatt i betraktning. Om du likevel skulle ønske å ofre 17 måneder blodslit i en liten boks med minimal kontakt med omverdenen, og i tillegg har motivasjon, høyde (185 cm) og andre krav i orden, så har ESA lagd en fin søkeform i .doc-format til deg.

Selv venter jeg til jeg kan bestille chartertur til den røde planet. Jeg som ikke har vært i syden engang. Heldigvis er det lenge igjen.

gudeløs moral

18.6. 2007

Hvordan går det an, er det mange, i min erfaring hovedsaklig kristne som spør. Denne posten er til dels inspirert av en diskusjon i kommentarfeltet hos Ars Ethica.

Det er fristende å spørre hvordan det går an å ikke ha gudeløs moral. Mener virkelig de som spør at de, om de plutselig mistet troen på Gud, ville fare rundt som villmenn (og -kvinner) og rasert, myrdet, voldtatt, stjålet, svindlet og mobbet? Ville de brent ned kirker, sprengt busser og kastet stein på barnehagebarn? Er det virkelig sånn å forstå at det eneste som holder dem fra å bli hodeløse gærninger hvis eneste mål i livet er å bringe mest lykke til seg selv og mest ulykke til andre er troen på en allmektig, allvitende Gud som vil dømme dem i etterlivet? Denne tanken er selvsagt absurd.

Grunnen til at vi ikke gjør dette er enkel: det er ikke slik vi er bygd. Vi, og med vi mener jeg alle mennesker som ikke er psykopater, er utstyrt fra naturens (eller, vil religiøse si, Guds) side med samvittighet og medfølelse for andre. Vi er, igjen fra naturens side, inneforstått med det enkle faktum at andre mennesker er som oss selv, og har tanker, følelser, ønsker og drifter på samme måte som oss selv. Denne erkjennelsen er sentral for at et samfunn av intelligente, egoistiske skapninger som menneskene skal kunne leve sammen sosialt uten at vi går på trynet. Dette er grunnen til at vi ikke alle raver rundt uten å ofre andre en tanke.

Det er et faktum at et samfunn tåler en viss mengde egoistiske, ondskapsfulle personer som bare er ute etter å skaffe seg egne fordeler uten tanke på andre menneskers følelser og behov. Samfunnet bryter ikke sammen om en promille av befolkningen bryter juridiske og sosiale lover, skrevne og uskrevne, i sin jakt etter fordeler på andres bekostning. Det at naboen din bryter seg inn i et hus om natten og stjeler alt av verdi trenger ikke få noen konsekvenser for deg, for samfunnet er såpass stabilt at det ikke avhenger av hver enkelts lovlydighet. Dette vet enhver noenlunde oppegående person, men likevel drar vi ikke nytte av dette og farer rundt som lovløse villmenn uten skrupler. Det er åpenbart at gener som fører til at vi kvier oss for slik adferd i det lange løp vil overleve.

Fredrik påpeker i en kommentar til min post go go scientism:

Etikken dreier seg om bekrivelser om hvordan man bør gjøre. Her kan ikke vitenskapen hjelpe oss. Vitenskap kan bare beskrive hvordan ting er, ikke hvordan de bør være.

Det er sant. Vitenskapen beskriver hva som er, og kan ikke si noe direkte om hva vi bør gjøre. Derimot er det åpenbart at hvordan ting er har en innflytelse på hvordan ting bør være. Om mennesket hadde syntes tyveri var gøy, så ville det vært ekstremt vanskelig å argumentere for at tyveri er galt. Det samme kan sies om å påføre andre smerte, eller andre gjerninger som anses som moralsk gale.

Det er her vitenskapen gjør det mulig å bygge opp en brukbar etikk. Det er ikke lenger mulig å benekte at andre mennesker har en virkelighetsopplevelse og følelser, tanker, behov og så videre som samsvarer i stor grad med våre tanker, følelser, behov og virkelighetsopplevelse; med å forstå vårt opphav (gjennom biologi, fysikk) og hvordan vi nå fungerer (gjennom psykologi, nevrologi osv.) har vi fastslått at mennesker er bygd på samme måte, og at det ikke er usynlige komponenter (sjeler osv.) som gjør hoveddelen av arbeidet med å generere tanker, følelser etc. Med andre ord: vi er alle bygd på samme måte, og fundamentene i din og min virkelighetsopplevelse er like.

Da er det nærmest umulig for et tenkende, velfungerende menneske utstyrt med empati, sympati og samvittighet å ikke annerkjenne alle andre mennesker som likeverdige og dermed også innehavere av samme rettigheter som seg selv.

Er dette objektivt? Selvsagt ikke. En person som ikke føler den minste med- eller skyldfølelse vil aldri kunne overbevises av aldri så rasjonelle argumenter. Dog er det en god start, da majoriteten faktisk har både medfølelse ovenfor andre og skyldfølelse når de gjør noe de ser på som galt. Det er verdt å merke seg at ingen andre foreslåtte etiske prinsipper synes å kunne rettferdiggjøres objektivt; selv Guds meninger er fortsatt bare meninger, var de mer enn det måtte de komme fra utenfor Gud. En annen ulempe med de som påberoper seg viten om en objektiv og absolutt moralsk lov er at de tenderer til å ikke invitere diskusjon, men snarere avfeie den med «jeg har rett, og du har feil»-holdningen.

Hvordan skal vi så finne ut hvilke rettigheter et fullverdig menneske skal ha? Filosofen John Rawls foreslår at vi plasserer oss bak et «veil of ignorance», og tenker oss en situasjon hvor vi skal bestemme moralske rettigheter før vi blir født, uten å vite om vi vil ende opp som rik eller fattig, mann eller kvinne, homo-, hetero- eller bifil, svart, hvit, gul eller grønn i huden, tjukk eller tynn, jøde, muslim, kristen eller ateist, nordmann, pakistaner eller amerikaner, og så videre. Selvsagt vil det da være i vår beste interesse å finne de reglene som er mest rettferdige for alle, siden vi i og for seg kan tenke oss at vi er alle inntil vi vet hva vi blir.

Erkjennelsen av at alle er fundamentalt like i hvordan de opplever verden, og dermed har samme type følelser, tanker, behov, lyster og opplevelser er enkel å se for to voksne mennesker. Verre blir det når vi skal vurdere et lite barn og en voksen, en eldre mann og en yngre kvinne, et spebarn og en celleklump som om det får utvikle seg vil fødes om åtte måneder. Det er da vi må minne oss på det som mange religiøse mener er den mest tragiske konsekvensen av et materialistisk verdensbilde: vi er alle bare molekyler lagd av atomer lagd av subatomiske partikler, og partiklene som utgjør meg er ikke noe annerledes enn de som utgjør en stein eller en pistol eller et tre. Vi må innse at hva vi kaller et menneske kun er et abstrakt konsept. Slik kan vi rettferdiggjøre for eksempel abort, selv om ikke alle ateister og i alle fall ikke alle teister vil være enige i dette.

Forhåpentligvis kan du som leser dette se at det ikke er noen selvmotsigelse å si at et menneske fortjener rettigheter lik dine egne og samtidig si at et menneske ikke er annet enn molekyler og atomer. Hva som er et menneske er en flytende overgang, men i de fleste tilfeller kan vi enkelt fastslå at to mennesker vil ha virkelighetsoppfattelser som er så like at de fortjener like rettigheter. For å finne ut hvilke rettigheter dette bør være, kan vi forsøke å sette oss selv frivillig bak et slør av ignoranse og tenke oss hva som er ideelt for alle, ikke ut fra en gammel bok skrevet på en tid da man hadde helt andre syn på mennesket og moral, og ikke ut fra Gud, men ut fra hva fornuften i et så upartisk øyeblikk som mulig tilsier er mest rettferdig.

Først da kan vi håpe å finne noe som minner om rettferdighet.

go go scientism

12.6. 2007

De godeste herrene Sæther og Jørgensen mener i dagbladet at Richard Dawkins og andre polemiske ateister bedriver en banalysering av religionsdebatten. Smak på ordet. Har du hørt noe om religionsdebatten i det siste? Jeg har hørt om nynorskdebatten og statskirkedebatten og homofilt ekteskap-debatten og metadebatten, men jeg har ikke hørt om noen religionsdebatt. Det jeg regner med at de sikter til er debatten om religioners legitimitet og rolle i samfunnet, og den debatten har vi holdt gående siden før moderne tid. Denne debatten er egentlig et konglomerat av debatter og diskusjoner, underavdelinger og fagområder, så å si at Dawkins & co banaliserer religionsdebatten blir litt som å si at Jens Stoltenberg banaliserer politikkdebatten.

Over til selve innholdet, som ikke er mye bedre. Sæther og Jørgensen beskriver livssynet Dawkins og de andre polemiske ateistene forfekter som scientisme, en overdreven tro på at vitenskapen har en enerett på en absolutt sannhet og at det ikke finnes andre måter å vite noe på.

Det er klart at moderne naturvitenskap har hatt en enorm suksess med å forklare (deler av) virkeligheten. Problemet oppstår når noen blander kortene, slik at de tror det er både gjennomførbart og hensiktsmessig å utvikle et livssyn ut fra naturvitenskapelige «fakta». Det hele blir ytterligere ugreit når man i neste runde fremholder at dette livssynet nettopp ikke er et livssyn, men fakta og «den rene fornuft». Som Hitchens skriver i Dagbladet 20 mai: «Vårt livssyn er ikke et livssyn. Våre prinsipper er ikke en tro.» De konstruerer faktisk sin egen virkelighetsforståelse der religionen ikke har noen plass, for så i neste omgang angripe religionen for ikke å passe inn i denne konstruksjonen.

Dette synet tillegger de Dawkins, men det har han slett ikke sagt. Ikke siterer de Dawkins på det heller. Det de gjør er å konstruere og utbrodere en stråmann og så hensynsløst slå den ned uten å forsøke å argumentere mot den. De sier simpelthen at den representerer en stagnert positivisme og et moderne, endimensjonalt syn på vitenskapen. Vel, når de sier det så må det vel være sant! Med mindre Sæther og Jørgensens debattinnlegg er din bibel og du ser på den som ufeilbarlig, så finnes det ingen grunn til å ta det de sier for god fisk, for argumentasjonen mangler. Det er mange skarpe karakteristikker og stråmenn ute og lusker, mange retoriske knep og kallenavn, men argumentet deres har lite kjøtt på beina.

Videre sier de at det underliggende premisset, som de altså ikke gidder å sitere noen på, er:

Det underliggende premiss er at naturvitenskap vil være i stand til å gi oss total og utvetydig kunnskap om hele virkeligheten. Riktignok erkjenner de at naturvitenskapen ikke er helt i mål ennå, men det antydes at det bare er få brikker igjen før det store puslespillet er ferdig lagt. De har dermed ikke fått med seg at moderne naturvitenskap i langt mindre grad enn før opptrer skråsikkert og kategorisk. Dette ser vi særlig innenfor fagområder som tangerer tradisjonelt filosofiske og religiøse problemstillinger, som for eksempel kosmologi, kvantefysikk, kaosteori, livets tilblivelse og forholdet mellom bevissthet og materie.

Disse menneskene er virkelig ute å kjøre. De har ikke tatt seg tid til å lese hva sine meningsmotstandere mener, og de har ikke tatt seg tid til å tenke gjennom hva de selv skriver. Vitenskapen tapper ikke noen udødelig, overnaturlig kilde for absolutt kunnskap. Hvor har vi hørt det fra? Nettopp, religion. Odin ofret et øye for en drikk av visdommens brønn, og Yawheh/Den Hellige Ånd/Jesus overførte sin uendelige, absolutte visdom til ei lita bok du finner i skuffen på hotellrommet. Vitenskapen, derimot, forsøker bare å finne stadig bedre modeller for virkeligheten.

Og så kommer bomben: kvantefysikk, kosmologi, kaosteori, livets tilblivelse og forholdet mellom bevissthet og materie tangerer tradisjonelt filosofiske og religiøse problemstillinger! Halleluja. Det er nesten en fornærmelse å nevne religion i samme åndedrag som vitenskap når det kommer til disse temaene. Her er et knippe spørsmål som i følge forfatterne av ovennevnte utskjelte debattinnlegg mener er religiøse og/eller filosofiske:

  • Hvordan oppfører subatomiske partikler seg?
  • Hvordan ser universets historie ut?
  • Hvordan ble livet til?
  • Hvordan kan små forandringer påvirke store, kaotiske systemer?
  • Hva er det som generer bevissthet?

Disse spørsmålene er empiriske, det vil si at de er avhengige av observasjoner om hvordan virkeligheten oppfører seg. Hvem vet hvordan virkeligheten oppfører seg? Hint: det er ikke Gud. Det var et lurespørsmål. Det er virkeligheten selv! For å finne ut hvordan virkeligheten oppfører seg, så spør vi virkeligheten. For å finne ut hvordan en subatomisk partikkel oppførerer seg når vi sender en annen subatomisk partikkel mot den, så sender vi en subatomisk partikkel mot den andre subatomiske partiklen og ser hva som skjer. For å finne ut hvordan universet har utviklet seg over tid, så ser vi på sporene av universets utvikling over tid. Hvis ikke det er sunn fornuft, så vet ikke jeg.

Hvordan vil så religioner følge opp vitenskapelige undersøkelser? De begraver nesa i ei gammel bok, eller så tar de ideer ut av løse lufta. Jeg kan ikke huske når siste gang en religiøs tekst eller teologisk utredning førte til en ny oppdagelse. PC-en jeg skriver på, TV-en ved siden av, maskinen som trykker avisa Jørgensen og Sæther skriver i, lyspære i taket, alt dette har kommet fra vitenskap og god gammeldags prøving og feiling.

Religionen har gjerne noe til felles med gammel filosofi på den tiden da filosofi og vitenskap var samme sak. Thales sa at alt besto av vann, men forsøkte ikke engang å finne opp en måte å teste det på; Demokrit mente derimot at alt består av udelelige deler, atomer, men han forsøkte heller ikke å begrunne dette eksperimentelt.

Men der filosofi har vokst opp og kastet av seg tankene om at fri fantasi kan si noe om hvordan virkeligheten fungerer (igjen, det er det bare virkeligheten som vet), så henger religion igjen med barnesykdommene. Huff.

Men, for det er et men, verken Dawkins, Sam Harris, Daniel Dennett eller noen av de andre polemiske ateistene sier at vitenskapen er den eneste metoden å finne sannhet på. Vitenskapen hviler på metafysiske prinsipper, og den vitenskapelige metode er i seg selv gjenstand for kritikk og filosofi. Det samme gjelder selvsagt andre ting hvor vitenskapen også har noe å si, f.eks. bevissthetens natur, for det er klart at det er et empirisk spørsmål hva som genererer bevissthet, men før en kan spørre virkeligheten om det må man vite hva man spør om. Dennett livnærer seg som filosof, hvordan går det da an å si at han mener vitenskapen er alt vi trenger og filosofi bortkastet tid?

Så kommer nådestøtet (min utheving):

Scientister vil monopolisere begrepet fornuft. De setter ganske enkelt likhetstegn mellom sitt eget livssyn og fornuft, og innsnevrer dermed på en arrogant måte forståelsen av hva fornuft er. Det er dette som kan få Hitchens til å skrive «Vi tviler på alt som bestrider vitenskapen og fornærmer fornuften» (Dagbladet, 20. mai 2007). Dette opplever vi som ureflektert, og nedlatende overfor andre religioner og livssyn. Det er faktisk slik at hinduer, kristne, muslimer etc. også bygger opp fornuftige og sammenhengende tankestrukturer og idékonstruksjoner.

Jeg er usikker på hva Sæther og Jørgensen mener med sammenhengende tankestrukturer og idékonstruksjoner, men jeg har ennå til gode å se en religion som henger på greip med virkeligheten. Det betyr ikke at religiøse alle er dumminger. Som folk flest er noen dumme og andre meget intelligente og oppegående. De produserer minst like mange gode og sammenhengende ideer. Det er bare det at ideene ikke kommer fra deres religion, men heller fra dem selv. Kanskje var Newton kristen, men kalkulusen spratt ikke akkurat ut av sidene på Bibelen.

Sæther og Jørgensen er velkomne til å debattere supernaturalismens meritter på et filosofisk grunnlag, i stedet for på vitenskapens premisser, for vitenskapen har ikke mye å si om et prinsipp den selv avhenger av. De har kanskje glemt at i filosofien som i andre fagområder må man begrunne sine påstander, selv om begrunnelsene kan variere fra vitenskapelige til logiske. Jeg kan trygt si her og nå at de ikke har en sjanse. Det er ikke fordi jeg ikke har et åpent sinn. Det er fordi jeg kan vise til fire hundre års utvikling, de fire hundre årene som har betydd desidert mest for menneskeheten siden temmingen av ild, språk og jordbruk. Supernaturalismen kan se tilbake på tusener av år med overtro, hvor alle framskritt har vært gjort på tross av eller parallelt med religiøse skrifter, ikke på grunn av dem. Jeg kan ikke peke på et eneste sted i historien hvor religiøse skrifter har deltatt direkte i fremmingen av menneskets utvikling.

Jeg er tydeligvis en vaskeekte fænboi av et naturalistisk, humanistisk verdensbilde, hvor vitenskapen står for de empiriske resultater, filosofien for de filosofiske og etikken går ut fra mennesket, ikke guden eller gudene. Dette gjør meg nok i Jørgensen og Sæthers øyne til en tilhenger av scientismen. Det tar jeg ikke så tungt, for de makter ikke å stable på beina en bærekraftig tankerekke. Stakkars folk, de tror nok de har satt en innertier i blinken med Dawkins og anti-teistene i midten. Lite vet de tydeligvis om at pilen skjenet ut gjennom vinduet, ned en etasje og slo ned en stråmann på veien som landet oppå en død hest (tilgi min finurlige metaforbruk; det er natt).

Om dere lurer på hvor jeg er, så driver jeg en pep-rally for å få inn noen cheerleadere til å heie på scientismen.

Det er stadig mas om at ungene vokser opp for fort, de blir kastet inn i voksenlivet alt for tidlig og de får ikke den tiden de trenger til å bare være barn, liksom. Det er ikke alle som er helt enige med det. Psykologen Robert Epstein mener nemlig at ungdomstida er en kunstig konstruksjon, en menneskeskapt holdeplass mellom barn og voksne som ikke er der fra naturens side.

Mannen påstår seg å ha vitenskapen på sin side, men la oss først ta en titt på de mer tvilsomme påstandene hans. Rett skal være rett. Epstein blir spurt hvilken ungdommelig adferd som blir formet av samfunnets restriksjoner:

One effect is the creation of a new segment of society just waiting to consume, especially if given money to spend. There are now massive industries—music, clothing, makeup—that revolve around this artificial segment of society and keep it going, with teens spending upward of $200 billion a year almost entirely on trivia.

Her tror jeg Epstein selv gjør den feilen han beskylder andre for å gjøre—undervurderer ungdommen. Klær og musikk er så absolutt ikke trivia; de aller fleste har et behov for kultur (være seg bøker, musikk, filmer, kunst), og alle har et behov for klær. Makeup har kanskje ikke like dyptgående effekter på samfunnet, men det er ikke bare tenåringsjenter som danderer trynet med diverse kosmetiske produkter.

Det blir bedre utover i intervjuet. Epstein sier at hans undersøkelser viser at amerikanske ungdommer har ti ganger så mange restriksjoner på seg som vanlige voksne, og at jo mer en barnsliggjør unge mennesker, jo mer psykopatologi vil man finne. Epstein sier at forskning viser at ungdom er mer kompetente enn vi tror:

Dumas and I worked out what makes an adult an adult. We came up with 14 areas of competency—such as interpersonal skills, handling responsibility, leadership—and administered tests to adults and teens in several cities around the country. We found that teens were as competent or nearly as competent as adults in all 14 areas. But when adults estimate how teens will score, their estimates are dramatically below what the teens actually score.

Other long-standing data show that teens are at least as competent as adults. IQ is a quotient that indicates where you stand relative to other people your age; that stays stable. But raw scores of intelligence peak around age 14-15 and shrink thereafter. Scores on virtually all tests of memory peak between ages 13 and 15. Perceptual abilities all peak at that age. Brain size peaks at 14. Incidental memory—what you remember by accident, and not due to mnemonics—is remarkably good in early to mid teens and practically nonexistent by the ’50s and ’60s.

Så hva foreslår så Robert Epstein at vi gjør? Jo, vi utvikler kompetansetester som skal sjekke om mennesker er modne nok til å få det ansvaret og den friheten det innebærer å være voksen, akkurat som man har kompetansetester for bilkjøring:

I believe that young people should have more options—the option to work, marry, own property, sign contracts, start businesses, make decisions about health care and abortions, live on their own—every right, privilege, or responsibility an adult has. I advocate a competency-based system that focuses on the abilities of the individual. (…)

It’s a simple matter to develop competency tests to determine what rights a young person should be given, just as we now have competency tests for driving. When you offer significant rights for passing such a test, it’s highly motivating; people who can’t pass a high-school history test will never give up trying to pass the written test at the DMV, and they’ll virtually always succeed. We need to offer a variety of tests, including a comprehensive test to allow someone to become emancipated without the need for court action. When we dangle significant rewards in front of our young people—including the right to be treated like an adult—many will set aside the trivia of teen culture and work hard to join the adult world.

Er det på tide å avskaffe ungdomstida? Lovene som putter restriksjoner på barnearbeid og som har vært opptakten til videre restriksjoner på hva barn og unge får gjøre ble til i ei tid hvor barn helt ned i fem-seks-årsalderen kunne risikere å måtte bli sendt ut i arbeid. Er de foreldet i dag? Tja.

Noen restriksjoner er ganske latterlige. For eksempel bestemmelser om hvem som skal få jobbe med hva i hvilken alder, når det i realitieten er mange år siden barn risikerte å bli kastet på gata om de ikke kom seg i jobb. Andre er kanskje greiere å ha. Robert Epstein mener at ungdom er vel så kompetente som voksne på de fleste områder, og det kan kanskje stemme, men med frihet kommer også ansvar, og selv om hjernen er kompetent så er det ikke sikkert at den ønsker eller er villig til å ta på seg det fulle ansvaret det innebærer å være voksen. Bør man virkelig flytte ut og komme seg i jobb når man er 15-16 år?

Én ting er sikkert, og det er at fordummingen og den nedsettende holdningen mot unge mennesker må bort. En rettighet som jeg ikke kan huske å ha sett nevnt i intervjuet er stemmeretten. I følge sitatet litt lenger opp i denne posten er man ved en person i 14-16-årsalderen fullt kapabel til å gjøre intellektuelle og moralske avgjørelser på lik linje med voksne. For min del kunne man gjerne gitt stemmerett til alle som har fullført grunnskolen.

Men, vil noen kanskje innvende, kanskje har man i en alder av 15-16 år den rå hjernekapasiteten som trengs til å stemme eller gifte seg eller starte opp en bedrift, men man har ikke livserfaringen som trengs. Kanskje er beslutningene rasjonelle sett ut fra den kunnskapen en femtenåring har, men en femogtjueåring vil ha ti år mer erfaring og dermed den nødvendige kunnskapen til å se hvorfor femtenåringens beslutninger ikke er så kloke. Da kan man stille spørsmål med hvor mye mer livserfaring en attenåring som har de fleste rettigheter voksenverdenen har å by på har sammenlignet med en som nettopp er ferdig med grunnskolen.

Så, er det på tide å avskaffe ungdomstida? Jeg lander på et ubestridt tja. Mer forskning må til før jeg blir helt overbevist, men som et medlem av den yngre garde er det greit å få en bekreftelse på det som enhver bedreviter i tenårene allerede vet: voksne er ikke så mye mer modne eller glupe.