Det å gå mot strømmen, ikke følge normer og regler, er både over- og undervurdert. Her er et eksempel fra Uten Grenser-bloggen: under overskriften «Blogger som er verdt papiret de er skrevet på», står følgende:

Det er faktisk alt så langt… Jeg er ute etter det spesielle, det kompromissløse, det radikale. En av tre holder egentlig, men selv det er vanskelig å finne.

Dette er et eksempel på usunt fokus på det å gå mot strømmen. Forfatteren av denne bloggen mener altså at for å være verdt «papiret den er skrevet på», må den være kompromissløs, radikal eller spesiell. To av tre handler om å gå mot strømmen, bryte normen, mens den siste, å være kompromissløs, ikke bare er urealistisk i praksis, men også i stor grad det motsatte av normen.

På den ene siden har du de som mener det finnes en innebygd godhet i det å følge normen. Normen blir definert som noe godt; det blir regnet som et mål i seg selv å gjøre slik det er vanlig å gjøre. Ikke nødvendigvis i den forstand at du skal gjøre slik alle andre gjør, men i den forstand at du skal gjøre og tenke og mene slik det er allment akseptert at du skal gjøre. For en slik person vil det ikke nødvendigvis være om å gjøre å røyke om alle på arbeidsplassen gjorde det, men det er bare fordi det er allment akseptert som usunt å røyke.

På den andre siden har du de som mener det finnes en innebygd godhet i det å ikke følge normen. Normen blir definert som noe mindre godt; det blir regnet som et mål i seg selv å være spesiell, å være radikal, å være kompromissløs i sine meninger uansett hva som er allment oppfattet og akseptert. Ovenfor ser du et eksempel på dette.

Begge disse holdningene er gale. Før noen beskylder meg for å konstruere stråmenn og usanne stereotyper: jeg tror heller ikke det er noen som konsistent og kompromissløst følger noen av disse holdningene til punkt og prikke. Ingen er radikale på alle områder, men ingen er heller ordinære og normale i alle henseender, og jeg tviler på at man vil kunne finne noen som ønsker det heller. Jeg snakker heller om holdningen at det generelt er en positiv egenskap å gå mot- eller medstrøms, for eller mot det som er normalt.

Det at mange mener noe er ikke nødvendigvis en god indikator på at noe er lurt, smart, korrekt, sant eller praktisk. Det burde være en selvfølgelighet, men det er det ikke. Mange vil dilte etter, følge det som følges skal, selv om de kanskje vet dette, fordi de underbevisst ignorerer det likevel.

Det at få mener noe er ikke heller nødvendigvis en god indikator på at noe er lurt, smart, korrekt, sant eller praktisk. Om jeg skulle bli tvunget til å velge, så tror jeg jeg ville stolt mer på det de fleste mener enn det de færreste mener.

Heldigvis er det ikke slik at oppslutning trenger å være utslagsgivende for hvilke holdninger vi skulle ha. Vi kan jo tenke oss hvordan det da ville blitt:

Om alle skulle bestemme seg for holdninger og meninger ut fra det mindretallet mente, så ville vi konstant ha flyttet meninger fram og tilbake. I begynnelsen ville noen observere at et mindretall mente noe, og dermed også begynne å mene dette. Etter verdt ville flere det, og dermed også legge om sitt syn. Til slutt vil mindretallssynet være majoritetssynet, og majoritetssynet mindretallssynet, og dermed begynner hele runddansen igjen. Opinionen ville vært en evig pendel mellom et mindre- og et flertallssyn, muligens litt mer komplisert med introduksjonen av flere mindretallssyn.

Dersom vi derimot skulle valgt alle synspunkt utfra hva majoriteten mente, ville folk etter hvert samle seg på et synspunkt og ikke endre seg. Majoritetssynspunktet ville være statisk; etter at alle hadde gått over til majoritetens synspunkt ville ingen noensinne skifte mening om den saken.

Det burde være åpenbart at vi ikke ønsker en verden hvor regjeringsembedet gikk på omgang etter hvilket parti som hadde minst oppslutning før valgkampen og dermed ville ha mest etter den (husk: prinsippet var at det synet med minst oppslutning, eller det mest ekstreme, mest unormale, skulle velges), uavhengig av kvalifikasjoner. Vi ønsker heller ikke at produsenten som skiller seg mest ut, være seg dårlig eller bra, til enhver tid skal være den som alle ønsker å kjøpe fra. Om noen lager bæsjepølser eller menneskekaviar så vil jeg ikke at alle skal digge det fordi det er så spesielt, kompromissløst eller radikalt. Samtidig er alternativet, hvor et parti alltid skal ha makten og en produsent alltid skal ha oppslutningen, fordi de på et eller annet tidspunkt hadde størst oppslutning og folk bestemte seg for å bestemme sitt synspunkt ut fra det, heller ikke å foretrekke.

Det er åpenbart at slike ekstreme ytterpunkter ikke er eller vil bli realitet. Men tenk om de ble det. Ha det i underbevisstheten. Verden ville gått i dass. Vi ville vært fortapt. Innovasjon ville enten helt ha stagnert, fordi alle valgte et produkt uavhengig av kvalitet, eller den ville fokusert på å tiltrekke seg minst mennesker eller være mest mulig spesiell, radikal, ekkel eller kompromissløs i et forsøk på å bli outsideren alle ville ha.

Ingen tenker bevisst slik, håper jeg inderlig. Likevel er det mange, sikkert inkludert meg, som av og til underbevisst benytter én av disse strategiene. Verken «det er normen» eller «det er ikke normen» sier noe som helst om kvalitet. Dette er ting vi vet, men likevel ikke tar til oss bestandig.

Hva du mener, sier, gjør, kjøper, stemmer og så videre, må være bestemt av hva som ut fra ditt synspunkt bedømmes som best ut fra de kriterier du har. De eneste kriteriene jeg på det inderligste fraber alle, meningsfeller og meningsmotstandere, å velge, er normalitet eller fravik fra sådan.

På bakgrunn av dette generelle prinsippet vil jeg vurdere kriteriet «populær» eller «normal» som elendig når det gjelder å bedømme hvilke blogger som er «verdt papiret de er skrevet på». Det samme gjelder «det spesielle, det kompromissløse, det radikale».

That is all, over og ut.

Advertisements

Hva skal man si til slikt? Sitat:

Religion er ROTEN TIL ALT ONDT.

Et større eksempel på ignoranse er ikke engang å finne på kreasjonisme-museum i USA. Dette må være den dummeste uttalelsen jeg har lest den siste uka. Faktisk vil jeg gå så langt som å si at å postulere én årsak til ondskap i seg selv er utrolig dumt.

Hvordan kontrer man så dumskapen? Man opplyser, selvsagt.

fire tilfeldig valgte, ikke-religiøst-motiverte oppvisninger av ondskap som generelt definert, med linker til wikipedia

fire tilfeldig valgte, ikke-religiøst-motiverte kriger, med linker til wikipedia

fire tilveldig valgte, ikke-religiøst-motiverte massemord, med linker til wikipedia

fire x, med linker til wikipedia

Den lar jeg stå som en excercise for the reader, som de sier på nynorsk.

Andre eksempler: mobbing; svindel; tyveri; trusler; rasisme; brannstiftelse; listen går videre og videre langt utover horisonten.

Vel har religion motivert mye dumt, og vel gjør den det ennå, men at det går an å lukke øynene for all den ondskapen som ikke er religiøst motivert, det er ekstremt tankeløst og naivt. Jeg har en ting å si til personen som finnes bak pseudonymet FraterPan og andre som tenker slik: åpne øynene!

gudeløs moral

18.6. 2007

Hvordan går det an, er det mange, i min erfaring hovedsaklig kristne som spør. Denne posten er til dels inspirert av en diskusjon i kommentarfeltet hos Ars Ethica.

Det er fristende å spørre hvordan det går an å ikke ha gudeløs moral. Mener virkelig de som spør at de, om de plutselig mistet troen på Gud, ville fare rundt som villmenn (og -kvinner) og rasert, myrdet, voldtatt, stjålet, svindlet og mobbet? Ville de brent ned kirker, sprengt busser og kastet stein på barnehagebarn? Er det virkelig sånn å forstå at det eneste som holder dem fra å bli hodeløse gærninger hvis eneste mål i livet er å bringe mest lykke til seg selv og mest ulykke til andre er troen på en allmektig, allvitende Gud som vil dømme dem i etterlivet? Denne tanken er selvsagt absurd.

Grunnen til at vi ikke gjør dette er enkel: det er ikke slik vi er bygd. Vi, og med vi mener jeg alle mennesker som ikke er psykopater, er utstyrt fra naturens (eller, vil religiøse si, Guds) side med samvittighet og medfølelse for andre. Vi er, igjen fra naturens side, inneforstått med det enkle faktum at andre mennesker er som oss selv, og har tanker, følelser, ønsker og drifter på samme måte som oss selv. Denne erkjennelsen er sentral for at et samfunn av intelligente, egoistiske skapninger som menneskene skal kunne leve sammen sosialt uten at vi går på trynet. Dette er grunnen til at vi ikke alle raver rundt uten å ofre andre en tanke.

Det er et faktum at et samfunn tåler en viss mengde egoistiske, ondskapsfulle personer som bare er ute etter å skaffe seg egne fordeler uten tanke på andre menneskers følelser og behov. Samfunnet bryter ikke sammen om en promille av befolkningen bryter juridiske og sosiale lover, skrevne og uskrevne, i sin jakt etter fordeler på andres bekostning. Det at naboen din bryter seg inn i et hus om natten og stjeler alt av verdi trenger ikke få noen konsekvenser for deg, for samfunnet er såpass stabilt at det ikke avhenger av hver enkelts lovlydighet. Dette vet enhver noenlunde oppegående person, men likevel drar vi ikke nytte av dette og farer rundt som lovløse villmenn uten skrupler. Det er åpenbart at gener som fører til at vi kvier oss for slik adferd i det lange løp vil overleve.

Fredrik påpeker i en kommentar til min post go go scientism:

Etikken dreier seg om bekrivelser om hvordan man bør gjøre. Her kan ikke vitenskapen hjelpe oss. Vitenskap kan bare beskrive hvordan ting er, ikke hvordan de bør være.

Det er sant. Vitenskapen beskriver hva som er, og kan ikke si noe direkte om hva vi bør gjøre. Derimot er det åpenbart at hvordan ting er har en innflytelse på hvordan ting bør være. Om mennesket hadde syntes tyveri var gøy, så ville det vært ekstremt vanskelig å argumentere for at tyveri er galt. Det samme kan sies om å påføre andre smerte, eller andre gjerninger som anses som moralsk gale.

Det er her vitenskapen gjør det mulig å bygge opp en brukbar etikk. Det er ikke lenger mulig å benekte at andre mennesker har en virkelighetsopplevelse og følelser, tanker, behov og så videre som samsvarer i stor grad med våre tanker, følelser, behov og virkelighetsopplevelse; med å forstå vårt opphav (gjennom biologi, fysikk) og hvordan vi nå fungerer (gjennom psykologi, nevrologi osv.) har vi fastslått at mennesker er bygd på samme måte, og at det ikke er usynlige komponenter (sjeler osv.) som gjør hoveddelen av arbeidet med å generere tanker, følelser etc. Med andre ord: vi er alle bygd på samme måte, og fundamentene i din og min virkelighetsopplevelse er like.

Da er det nærmest umulig for et tenkende, velfungerende menneske utstyrt med empati, sympati og samvittighet å ikke annerkjenne alle andre mennesker som likeverdige og dermed også innehavere av samme rettigheter som seg selv.

Er dette objektivt? Selvsagt ikke. En person som ikke føler den minste med- eller skyldfølelse vil aldri kunne overbevises av aldri så rasjonelle argumenter. Dog er det en god start, da majoriteten faktisk har både medfølelse ovenfor andre og skyldfølelse når de gjør noe de ser på som galt. Det er verdt å merke seg at ingen andre foreslåtte etiske prinsipper synes å kunne rettferdiggjøres objektivt; selv Guds meninger er fortsatt bare meninger, var de mer enn det måtte de komme fra utenfor Gud. En annen ulempe med de som påberoper seg viten om en objektiv og absolutt moralsk lov er at de tenderer til å ikke invitere diskusjon, men snarere avfeie den med «jeg har rett, og du har feil»-holdningen.

Hvordan skal vi så finne ut hvilke rettigheter et fullverdig menneske skal ha? Filosofen John Rawls foreslår at vi plasserer oss bak et «veil of ignorance», og tenker oss en situasjon hvor vi skal bestemme moralske rettigheter før vi blir født, uten å vite om vi vil ende opp som rik eller fattig, mann eller kvinne, homo-, hetero- eller bifil, svart, hvit, gul eller grønn i huden, tjukk eller tynn, jøde, muslim, kristen eller ateist, nordmann, pakistaner eller amerikaner, og så videre. Selvsagt vil det da være i vår beste interesse å finne de reglene som er mest rettferdige for alle, siden vi i og for seg kan tenke oss at vi er alle inntil vi vet hva vi blir.

Erkjennelsen av at alle er fundamentalt like i hvordan de opplever verden, og dermed har samme type følelser, tanker, behov, lyster og opplevelser er enkel å se for to voksne mennesker. Verre blir det når vi skal vurdere et lite barn og en voksen, en eldre mann og en yngre kvinne, et spebarn og en celleklump som om det får utvikle seg vil fødes om åtte måneder. Det er da vi må minne oss på det som mange religiøse mener er den mest tragiske konsekvensen av et materialistisk verdensbilde: vi er alle bare molekyler lagd av atomer lagd av subatomiske partikler, og partiklene som utgjør meg er ikke noe annerledes enn de som utgjør en stein eller en pistol eller et tre. Vi må innse at hva vi kaller et menneske kun er et abstrakt konsept. Slik kan vi rettferdiggjøre for eksempel abort, selv om ikke alle ateister og i alle fall ikke alle teister vil være enige i dette.

Forhåpentligvis kan du som leser dette se at det ikke er noen selvmotsigelse å si at et menneske fortjener rettigheter lik dine egne og samtidig si at et menneske ikke er annet enn molekyler og atomer. Hva som er et menneske er en flytende overgang, men i de fleste tilfeller kan vi enkelt fastslå at to mennesker vil ha virkelighetsoppfattelser som er så like at de fortjener like rettigheter. For å finne ut hvilke rettigheter dette bør være, kan vi forsøke å sette oss selv frivillig bak et slør av ignoranse og tenke oss hva som er ideelt for alle, ikke ut fra en gammel bok skrevet på en tid da man hadde helt andre syn på mennesket og moral, og ikke ut fra Gud, men ut fra hva fornuften i et så upartisk øyeblikk som mulig tilsier er mest rettferdig.

Først da kan vi håpe å finne noe som minner om rettferdighet.

go go scientism

12.6. 2007

De godeste herrene Sæther og Jørgensen mener i dagbladet at Richard Dawkins og andre polemiske ateister bedriver en banalysering av religionsdebatten. Smak på ordet. Har du hørt noe om religionsdebatten i det siste? Jeg har hørt om nynorskdebatten og statskirkedebatten og homofilt ekteskap-debatten og metadebatten, men jeg har ikke hørt om noen religionsdebatt. Det jeg regner med at de sikter til er debatten om religioners legitimitet og rolle i samfunnet, og den debatten har vi holdt gående siden før moderne tid. Denne debatten er egentlig et konglomerat av debatter og diskusjoner, underavdelinger og fagområder, så å si at Dawkins & co banaliserer religionsdebatten blir litt som å si at Jens Stoltenberg banaliserer politikkdebatten.

Over til selve innholdet, som ikke er mye bedre. Sæther og Jørgensen beskriver livssynet Dawkins og de andre polemiske ateistene forfekter som scientisme, en overdreven tro på at vitenskapen har en enerett på en absolutt sannhet og at det ikke finnes andre måter å vite noe på.

Det er klart at moderne naturvitenskap har hatt en enorm suksess med å forklare (deler av) virkeligheten. Problemet oppstår når noen blander kortene, slik at de tror det er både gjennomførbart og hensiktsmessig å utvikle et livssyn ut fra naturvitenskapelige «fakta». Det hele blir ytterligere ugreit når man i neste runde fremholder at dette livssynet nettopp ikke er et livssyn, men fakta og «den rene fornuft». Som Hitchens skriver i Dagbladet 20 mai: «Vårt livssyn er ikke et livssyn. Våre prinsipper er ikke en tro.» De konstruerer faktisk sin egen virkelighetsforståelse der religionen ikke har noen plass, for så i neste omgang angripe religionen for ikke å passe inn i denne konstruksjonen.

Dette synet tillegger de Dawkins, men det har han slett ikke sagt. Ikke siterer de Dawkins på det heller. Det de gjør er å konstruere og utbrodere en stråmann og så hensynsløst slå den ned uten å forsøke å argumentere mot den. De sier simpelthen at den representerer en stagnert positivisme og et moderne, endimensjonalt syn på vitenskapen. Vel, når de sier det så må det vel være sant! Med mindre Sæther og Jørgensens debattinnlegg er din bibel og du ser på den som ufeilbarlig, så finnes det ingen grunn til å ta det de sier for god fisk, for argumentasjonen mangler. Det er mange skarpe karakteristikker og stråmenn ute og lusker, mange retoriske knep og kallenavn, men argumentet deres har lite kjøtt på beina.

Videre sier de at det underliggende premisset, som de altså ikke gidder å sitere noen på, er:

Det underliggende premiss er at naturvitenskap vil være i stand til å gi oss total og utvetydig kunnskap om hele virkeligheten. Riktignok erkjenner de at naturvitenskapen ikke er helt i mål ennå, men det antydes at det bare er få brikker igjen før det store puslespillet er ferdig lagt. De har dermed ikke fått med seg at moderne naturvitenskap i langt mindre grad enn før opptrer skråsikkert og kategorisk. Dette ser vi særlig innenfor fagområder som tangerer tradisjonelt filosofiske og religiøse problemstillinger, som for eksempel kosmologi, kvantefysikk, kaosteori, livets tilblivelse og forholdet mellom bevissthet og materie.

Disse menneskene er virkelig ute å kjøre. De har ikke tatt seg tid til å lese hva sine meningsmotstandere mener, og de har ikke tatt seg tid til å tenke gjennom hva de selv skriver. Vitenskapen tapper ikke noen udødelig, overnaturlig kilde for absolutt kunnskap. Hvor har vi hørt det fra? Nettopp, religion. Odin ofret et øye for en drikk av visdommens brønn, og Yawheh/Den Hellige Ånd/Jesus overførte sin uendelige, absolutte visdom til ei lita bok du finner i skuffen på hotellrommet. Vitenskapen, derimot, forsøker bare å finne stadig bedre modeller for virkeligheten.

Og så kommer bomben: kvantefysikk, kosmologi, kaosteori, livets tilblivelse og forholdet mellom bevissthet og materie tangerer tradisjonelt filosofiske og religiøse problemstillinger! Halleluja. Det er nesten en fornærmelse å nevne religion i samme åndedrag som vitenskap når det kommer til disse temaene. Her er et knippe spørsmål som i følge forfatterne av ovennevnte utskjelte debattinnlegg mener er religiøse og/eller filosofiske:

  • Hvordan oppfører subatomiske partikler seg?
  • Hvordan ser universets historie ut?
  • Hvordan ble livet til?
  • Hvordan kan små forandringer påvirke store, kaotiske systemer?
  • Hva er det som generer bevissthet?

Disse spørsmålene er empiriske, det vil si at de er avhengige av observasjoner om hvordan virkeligheten oppfører seg. Hvem vet hvordan virkeligheten oppfører seg? Hint: det er ikke Gud. Det var et lurespørsmål. Det er virkeligheten selv! For å finne ut hvordan virkeligheten oppfører seg, så spør vi virkeligheten. For å finne ut hvordan en subatomisk partikkel oppførerer seg når vi sender en annen subatomisk partikkel mot den, så sender vi en subatomisk partikkel mot den andre subatomiske partiklen og ser hva som skjer. For å finne ut hvordan universet har utviklet seg over tid, så ser vi på sporene av universets utvikling over tid. Hvis ikke det er sunn fornuft, så vet ikke jeg.

Hvordan vil så religioner følge opp vitenskapelige undersøkelser? De begraver nesa i ei gammel bok, eller så tar de ideer ut av løse lufta. Jeg kan ikke huske når siste gang en religiøs tekst eller teologisk utredning førte til en ny oppdagelse. PC-en jeg skriver på, TV-en ved siden av, maskinen som trykker avisa Jørgensen og Sæther skriver i, lyspære i taket, alt dette har kommet fra vitenskap og god gammeldags prøving og feiling.

Religionen har gjerne noe til felles med gammel filosofi på den tiden da filosofi og vitenskap var samme sak. Thales sa at alt besto av vann, men forsøkte ikke engang å finne opp en måte å teste det på; Demokrit mente derimot at alt består av udelelige deler, atomer, men han forsøkte heller ikke å begrunne dette eksperimentelt.

Men der filosofi har vokst opp og kastet av seg tankene om at fri fantasi kan si noe om hvordan virkeligheten fungerer (igjen, det er det bare virkeligheten som vet), så henger religion igjen med barnesykdommene. Huff.

Men, for det er et men, verken Dawkins, Sam Harris, Daniel Dennett eller noen av de andre polemiske ateistene sier at vitenskapen er den eneste metoden å finne sannhet på. Vitenskapen hviler på metafysiske prinsipper, og den vitenskapelige metode er i seg selv gjenstand for kritikk og filosofi. Det samme gjelder selvsagt andre ting hvor vitenskapen også har noe å si, f.eks. bevissthetens natur, for det er klart at det er et empirisk spørsmål hva som genererer bevissthet, men før en kan spørre virkeligheten om det må man vite hva man spør om. Dennett livnærer seg som filosof, hvordan går det da an å si at han mener vitenskapen er alt vi trenger og filosofi bortkastet tid?

Så kommer nådestøtet (min utheving):

Scientister vil monopolisere begrepet fornuft. De setter ganske enkelt likhetstegn mellom sitt eget livssyn og fornuft, og innsnevrer dermed på en arrogant måte forståelsen av hva fornuft er. Det er dette som kan få Hitchens til å skrive «Vi tviler på alt som bestrider vitenskapen og fornærmer fornuften» (Dagbladet, 20. mai 2007). Dette opplever vi som ureflektert, og nedlatende overfor andre religioner og livssyn. Det er faktisk slik at hinduer, kristne, muslimer etc. også bygger opp fornuftige og sammenhengende tankestrukturer og idékonstruksjoner.

Jeg er usikker på hva Sæther og Jørgensen mener med sammenhengende tankestrukturer og idékonstruksjoner, men jeg har ennå til gode å se en religion som henger på greip med virkeligheten. Det betyr ikke at religiøse alle er dumminger. Som folk flest er noen dumme og andre meget intelligente og oppegående. De produserer minst like mange gode og sammenhengende ideer. Det er bare det at ideene ikke kommer fra deres religion, men heller fra dem selv. Kanskje var Newton kristen, men kalkulusen spratt ikke akkurat ut av sidene på Bibelen.

Sæther og Jørgensen er velkomne til å debattere supernaturalismens meritter på et filosofisk grunnlag, i stedet for på vitenskapens premisser, for vitenskapen har ikke mye å si om et prinsipp den selv avhenger av. De har kanskje glemt at i filosofien som i andre fagområder må man begrunne sine påstander, selv om begrunnelsene kan variere fra vitenskapelige til logiske. Jeg kan trygt si her og nå at de ikke har en sjanse. Det er ikke fordi jeg ikke har et åpent sinn. Det er fordi jeg kan vise til fire hundre års utvikling, de fire hundre årene som har betydd desidert mest for menneskeheten siden temmingen av ild, språk og jordbruk. Supernaturalismen kan se tilbake på tusener av år med overtro, hvor alle framskritt har vært gjort på tross av eller parallelt med religiøse skrifter, ikke på grunn av dem. Jeg kan ikke peke på et eneste sted i historien hvor religiøse skrifter har deltatt direkte i fremmingen av menneskets utvikling.

Jeg er tydeligvis en vaskeekte fænboi av et naturalistisk, humanistisk verdensbilde, hvor vitenskapen står for de empiriske resultater, filosofien for de filosofiske og etikken går ut fra mennesket, ikke guden eller gudene. Dette gjør meg nok i Jørgensen og Sæthers øyne til en tilhenger av scientismen. Det tar jeg ikke så tungt, for de makter ikke å stable på beina en bærekraftig tankerekke. Stakkars folk, de tror nok de har satt en innertier i blinken med Dawkins og anti-teistene i midten. Lite vet de tydeligvis om at pilen skjenet ut gjennom vinduet, ned en etasje og slo ned en stråmann på veien som landet oppå en død hest (tilgi min finurlige metaforbruk; det er natt).

Om dere lurer på hvor jeg er, så driver jeg en pep-rally for å få inn noen cheerleadere til å heie på scientismen.