den onde kondom

1.7. 2007

Den katolske kirken i Kenya gjør alt den kan for å hindre spredningen av HIV/AIDS. Sier den. Samtidig påstår den at det er moralsk galt å bruke kondom.

5.9% av Kenyas innbyggere (dvs. omlag 1.8 millioner mennesker) har HIV. Den katolske kirken påstår seg å være veldig så hjelpsomme i sitt dokument This we teach and do:

For over twenty years the Church in Kenya has been engaged in counteracting HIV and AIDS, and only God can know how generously Christians from every walk of life have given of themselves. Through them and in them, our Lord Jesus Christ has been embracing, healing, comforting and reconciling the suffering people of God.

Likevel mener de bruk av kondom er galt:

(…) the Church does not promote the use of condoms as protection against AIDS because sexual intercourse is for the married alone, and using a condom does not make it right in other situations. All those involved in the Church’s ministry – pastorally, in education and in healthcare – should help people at every stage of life to develop a well-formed conscience. This includes the Church’s moral teaching as well as solid information about HIV and AIDS.

Dette mener de å være i sin fulle rett til, selv om det faktisk er tusener av liv som står på spill – dette er ikke noe teologisk-teoretisk tankeeksperiment men ekte mennesker vi snakker om – fordi de mener dette innebærer brudd på det sjette og niende bud. Det sjette bud sier at du ikke skal bryte ekteskapet, og det niende at du ikke skal begjære din nestes eiendom.

Hvis vi ignorerer det åpenbart problematiske med å ta avgjørelser som gjelder liv og død basert på årtusengamle myter, så er det interessant i seg selv at bruk av kondom for å hindre HIV-smitte kan tolkes som brudd på disse reglene. Det sjette bud handler om brudd på ekteskap, men det er fullt mulig å ha ubeskyttet sex uten å bryte noe ekteskap. Dog tolkes dette som å gjelde også før man har inngått et ekteskap, hvordan nå det skal gå an. Er det en forbrytelse mot fremtidige barn om jeg velger å avstå fra samleie? Tydeligvis gjelder denne framtids-synderegelen kun når det gjelder ekteskap.

Videre mener den katolske kirken at dette er brudd på budet som forbyr det å begjære sin nestes hus, hustru, tjener, tjenestekvinne, okse, esel eller annet som hører din neste til. Det vitner om et ganske forkrøplet menneskesyn at mennesker regnes som eiendom før ekteskapet, og tydeligvis regnes også en kone som sin manns eiendom.

Dette er galt nok i seg selv, men når det blir virkelig galt er når liv står på spill. Ved å gå hardt ut mot bruk av kondom til beskyttelse dømmer kirken også tusener til døden.

Kanskje mener de at døden er en gave fra Herren; man skal visstnok få en plass i himmelriket det øyeblikket man vinker farvel til livet. Da er det besynderlig at kirken i det hele tatt påstår at de jobber mot HIV/AIDS-epidemien.

Kirken råder de som jobber med dette om å ikke se på seg selv som noen moralsk elite, all den tid de fortsatt er syndere som er avhengige av Guds nåde:

Catholics working in this urgent and demanding ministry cannot be triumphalist or think of themselves as some kind of moral elite. They need to recognise and remember at a deep level that they are sinners in need of God’s mercy.

HIV-positive er ikke på noen måte eksluderte fra kirken, slår de fast:

Becoming infected or sick in no way reduces anyone’s belonging to the Church, on the contrary. Everyone should know that the Church welcomes them and accompanies them, however broken, guilty or excluded they may feel.

Om alle er verdt like mye, hvorfor gir ikke bare Gud dem alle nåde og fjerner HIV-viruset fra dem? Dét ønsker ikke den katolske kirke å svare på.

Her har vi et krystallklart eksempel på religiøse dogmer som volder virkelig skade. Basert på gamle myter de verken kan eller vil forsvare sannhetsgehalten i og merkelige og forkrøplete tolkninger av bud som i følge nevnte myter ble mottatt på et hellig fjell av Guds utvalgte profet har kirken vel vitende om konsekvensene fordømt en av de beste preventive måtene å unngå HIV på. En(da en) tankeløs dogme volder virkelig skade akkurat nå.

I stedet for å virkelig hjelpe til, velger altså den katolske kirke å trampe på alt arbeidet som gjøres av andre, ikke fullt så dogmatiske organisasjoner. De påstår (se første sitat, helt øverst) at deres Herre Jesus gjennom tjue år har bedrevet healing på de stakkars HIV-positive sjelene. Dette må være et av de mest klare bevisene på at det ikke finnes noen Gud, for dette ser ikke ut til å ha hjulpet i det hele tatt.

Det er fristende å hovere over det å ha falsifisert en religiøs idé, men gleden drepes av de alvorlige konsekvensene denne troen har.

Hva skal man si til slikt? Sitat:

Religion er ROTEN TIL ALT ONDT.

Et større eksempel på ignoranse er ikke engang å finne på kreasjonisme-museum i USA. Dette må være den dummeste uttalelsen jeg har lest den siste uka. Faktisk vil jeg gå så langt som å si at å postulere én årsak til ondskap i seg selv er utrolig dumt.

Hvordan kontrer man så dumskapen? Man opplyser, selvsagt.

fire tilfeldig valgte, ikke-religiøst-motiverte oppvisninger av ondskap som generelt definert, med linker til wikipedia

fire tilfeldig valgte, ikke-religiøst-motiverte kriger, med linker til wikipedia

fire tilveldig valgte, ikke-religiøst-motiverte massemord, med linker til wikipedia

fire x, med linker til wikipedia

Den lar jeg stå som en excercise for the reader, som de sier på nynorsk.

Andre eksempler: mobbing; svindel; tyveri; trusler; rasisme; brannstiftelse; listen går videre og videre langt utover horisonten.

Vel har religion motivert mye dumt, og vel gjør den det ennå, men at det går an å lukke øynene for all den ondskapen som ikke er religiøst motivert, det er ekstremt tankeløst og naivt. Jeg har en ting å si til personen som finnes bak pseudonymet FraterPan og andre som tenker slik: åpne øynene!

gudeløs moral

18.6. 2007

Hvordan går det an, er det mange, i min erfaring hovedsaklig kristne som spør. Denne posten er til dels inspirert av en diskusjon i kommentarfeltet hos Ars Ethica.

Det er fristende å spørre hvordan det går an å ikke ha gudeløs moral. Mener virkelig de som spør at de, om de plutselig mistet troen på Gud, ville fare rundt som villmenn (og -kvinner) og rasert, myrdet, voldtatt, stjålet, svindlet og mobbet? Ville de brent ned kirker, sprengt busser og kastet stein på barnehagebarn? Er det virkelig sånn å forstå at det eneste som holder dem fra å bli hodeløse gærninger hvis eneste mål i livet er å bringe mest lykke til seg selv og mest ulykke til andre er troen på en allmektig, allvitende Gud som vil dømme dem i etterlivet? Denne tanken er selvsagt absurd.

Grunnen til at vi ikke gjør dette er enkel: det er ikke slik vi er bygd. Vi, og med vi mener jeg alle mennesker som ikke er psykopater, er utstyrt fra naturens (eller, vil religiøse si, Guds) side med samvittighet og medfølelse for andre. Vi er, igjen fra naturens side, inneforstått med det enkle faktum at andre mennesker er som oss selv, og har tanker, følelser, ønsker og drifter på samme måte som oss selv. Denne erkjennelsen er sentral for at et samfunn av intelligente, egoistiske skapninger som menneskene skal kunne leve sammen sosialt uten at vi går på trynet. Dette er grunnen til at vi ikke alle raver rundt uten å ofre andre en tanke.

Det er et faktum at et samfunn tåler en viss mengde egoistiske, ondskapsfulle personer som bare er ute etter å skaffe seg egne fordeler uten tanke på andre menneskers følelser og behov. Samfunnet bryter ikke sammen om en promille av befolkningen bryter juridiske og sosiale lover, skrevne og uskrevne, i sin jakt etter fordeler på andres bekostning. Det at naboen din bryter seg inn i et hus om natten og stjeler alt av verdi trenger ikke få noen konsekvenser for deg, for samfunnet er såpass stabilt at det ikke avhenger av hver enkelts lovlydighet. Dette vet enhver noenlunde oppegående person, men likevel drar vi ikke nytte av dette og farer rundt som lovløse villmenn uten skrupler. Det er åpenbart at gener som fører til at vi kvier oss for slik adferd i det lange løp vil overleve.

Fredrik påpeker i en kommentar til min post go go scientism:

Etikken dreier seg om bekrivelser om hvordan man bør gjøre. Her kan ikke vitenskapen hjelpe oss. Vitenskap kan bare beskrive hvordan ting er, ikke hvordan de bør være.

Det er sant. Vitenskapen beskriver hva som er, og kan ikke si noe direkte om hva vi bør gjøre. Derimot er det åpenbart at hvordan ting er har en innflytelse på hvordan ting bør være. Om mennesket hadde syntes tyveri var gøy, så ville det vært ekstremt vanskelig å argumentere for at tyveri er galt. Det samme kan sies om å påføre andre smerte, eller andre gjerninger som anses som moralsk gale.

Det er her vitenskapen gjør det mulig å bygge opp en brukbar etikk. Det er ikke lenger mulig å benekte at andre mennesker har en virkelighetsopplevelse og følelser, tanker, behov og så videre som samsvarer i stor grad med våre tanker, følelser, behov og virkelighetsopplevelse; med å forstå vårt opphav (gjennom biologi, fysikk) og hvordan vi nå fungerer (gjennom psykologi, nevrologi osv.) har vi fastslått at mennesker er bygd på samme måte, og at det ikke er usynlige komponenter (sjeler osv.) som gjør hoveddelen av arbeidet med å generere tanker, følelser etc. Med andre ord: vi er alle bygd på samme måte, og fundamentene i din og min virkelighetsopplevelse er like.

Da er det nærmest umulig for et tenkende, velfungerende menneske utstyrt med empati, sympati og samvittighet å ikke annerkjenne alle andre mennesker som likeverdige og dermed også innehavere av samme rettigheter som seg selv.

Er dette objektivt? Selvsagt ikke. En person som ikke føler den minste med- eller skyldfølelse vil aldri kunne overbevises av aldri så rasjonelle argumenter. Dog er det en god start, da majoriteten faktisk har både medfølelse ovenfor andre og skyldfølelse når de gjør noe de ser på som galt. Det er verdt å merke seg at ingen andre foreslåtte etiske prinsipper synes å kunne rettferdiggjøres objektivt; selv Guds meninger er fortsatt bare meninger, var de mer enn det måtte de komme fra utenfor Gud. En annen ulempe med de som påberoper seg viten om en objektiv og absolutt moralsk lov er at de tenderer til å ikke invitere diskusjon, men snarere avfeie den med «jeg har rett, og du har feil»-holdningen.

Hvordan skal vi så finne ut hvilke rettigheter et fullverdig menneske skal ha? Filosofen John Rawls foreslår at vi plasserer oss bak et «veil of ignorance», og tenker oss en situasjon hvor vi skal bestemme moralske rettigheter før vi blir født, uten å vite om vi vil ende opp som rik eller fattig, mann eller kvinne, homo-, hetero- eller bifil, svart, hvit, gul eller grønn i huden, tjukk eller tynn, jøde, muslim, kristen eller ateist, nordmann, pakistaner eller amerikaner, og så videre. Selvsagt vil det da være i vår beste interesse å finne de reglene som er mest rettferdige for alle, siden vi i og for seg kan tenke oss at vi er alle inntil vi vet hva vi blir.

Erkjennelsen av at alle er fundamentalt like i hvordan de opplever verden, og dermed har samme type følelser, tanker, behov, lyster og opplevelser er enkel å se for to voksne mennesker. Verre blir det når vi skal vurdere et lite barn og en voksen, en eldre mann og en yngre kvinne, et spebarn og en celleklump som om det får utvikle seg vil fødes om åtte måneder. Det er da vi må minne oss på det som mange religiøse mener er den mest tragiske konsekvensen av et materialistisk verdensbilde: vi er alle bare molekyler lagd av atomer lagd av subatomiske partikler, og partiklene som utgjør meg er ikke noe annerledes enn de som utgjør en stein eller en pistol eller et tre. Vi må innse at hva vi kaller et menneske kun er et abstrakt konsept. Slik kan vi rettferdiggjøre for eksempel abort, selv om ikke alle ateister og i alle fall ikke alle teister vil være enige i dette.

Forhåpentligvis kan du som leser dette se at det ikke er noen selvmotsigelse å si at et menneske fortjener rettigheter lik dine egne og samtidig si at et menneske ikke er annet enn molekyler og atomer. Hva som er et menneske er en flytende overgang, men i de fleste tilfeller kan vi enkelt fastslå at to mennesker vil ha virkelighetsoppfattelser som er så like at de fortjener like rettigheter. For å finne ut hvilke rettigheter dette bør være, kan vi forsøke å sette oss selv frivillig bak et slør av ignoranse og tenke oss hva som er ideelt for alle, ikke ut fra en gammel bok skrevet på en tid da man hadde helt andre syn på mennesket og moral, og ikke ut fra Gud, men ut fra hva fornuften i et så upartisk øyeblikk som mulig tilsier er mest rettferdig.

Først da kan vi håpe å finne noe som minner om rettferdighet.