Om kilder, kildehenvisninger og tilgang på informasjon

23.10. 2007

Når var det du sist sjekket en kilde? De aller fleste av oss har ikke behov, tid, ressurser eller ønske om å nitidig sjekke hver eneste kildereferanse og påstand. Jeg gjør det ikke. Vi ville ikke kunnet fått noe overblikk over nyhetsbildet om vi skulle være nødt til å sette oss inn i alt kildematerialet. Likevel er det klart at om vi ikke har mulighet til å sjekke kilder, og om ingen noengang tok seg bryet, ville hvem som helst kunne skrive hva som helst når som helst, og vi ville vasset i en haug med upålitelige media.

Dessverre er det ikke slik at vi enkelt har tilgang på kildemateriale. Verken aviser, bøker eller nettsider er flinke til å lede oss på rett vei, og har vi kommet til kildene er det jammen ikke enkelt å få tilgang på dem heller.

La oss ta det første først. Her er et fiksjonalisert eksempel (såvidt meg bekjent finnes ikke Norsk Institutt for Kildesjekkforskning, for eksempel) på kildehenvisninger fra en norsk avis:

Kilder: The Economist, Wikipedia, Norsk Institutt for Kildesjekkforskning (NIK)

Med slike eksempler kan jeg kanskje stemples for svake kildehenvisninger selv, men la gå. Åpne opp ei vanlig norsk avis og finn fram en artikkel som ikke bare består av intervjuer. Dagbladet og VG har flere slike eksempler hver dag.

Er dette i det hele tatt en henvisning til kilder? Riktignok er kildene pent listet opp (The Economist, Wikipedia, NIK), men poenget med kildehenvisninger er nå engang at vi skal kunne gå til kildene og bekrefte at det som står i artikkelen er sant, eller i alle fall at respektable eksperter mener det er sant og har gode begrunnelser for det. Men ut fra disse opplysningene er dette så og si umulig. The Economist har (hihi, kilder) eksistert siden 1843, og trykket tusenvis av artikler siden den gang. Wikipedia har millionvis av artikler. Og hvem/hva/hvordan har Norsk Institutt for Kildesjekkforskning noe med dette å gjøre? Hvem kontakter jeg for å spørre? Hvor kommer informasjonen fra?

Generelt er det slik at å liste opp en publikasjon eller institusjon i en kildeliste ikke gir oss annen trygghet enn den som kommer når vi hører navnet på en respektert institusjon eller publikasjon. I bunn og grunn må vi ta journalisten og redaktørens ord for at når de har våget å skrive og trykke dette med disse institusjonene og publikasjonene som sannhetsvitner, er det fordi de er rimelig sikre på kildene sine. Men det er neppe sånn at The Economist eller Wikimedia Foundation har faste ansatte som kontinuerlig følger opp referanser til sine respektive arbeidsgivere slik at de kan rette opp eventuelle feil i deres navn.

Kort og godt er kildehenvisninger slik som dette ikke hva de kunne, eller kanskje burde vært.

Det er selvsagt ikke bare fryd og gammen i andre media heller. TV-programmer er enda dårligere på kildehenvisninger. Man kan skylde på formatet, at det ikke passer seg i et TV-program eller skviset mellom brunostreklamen og rubrikkene i en dagsavis, men likevel: Vi har rett og slett ikke tilgang på kilder til mange av de påstandene vi får servert.

Når vi hopper over på nettet, er det faktisk slik at kildehenvisningene ofte er flere. Se for eksempel her hos Dagbladet, som ofte har slike eksempler som jeg ga over i sin papirutgave. De fleste leserne kan sikkert komme på en del andre blogger, nettaviser og så videre. Vi får kildene servert på fat, akkurat der påstanden kilden bekrefter finnes, med direkte link slik at vi slipper å lete gjennom tusenvis av artikler i et gammelt arkiv.

TV- og avis-journalister har derimot som oftest gjort en mye bedre jobb med å velge ut kilder. På nettet kan man gjerne finne kilder i hytt og pine, noen fra respektable og troverdige steder, andre som ikke eier troverdighet i det hele tatt, og det er slett ikke lett å se forskjellen på overflaten.

Kort og godt: ingen massemedier, generelt (det finnes alltid hederlige unntak), håndterer kilder og kildehenvisninger på en tilfredsstillende måte.

Men la oss nå si at kildene er på plass. De er nøye utvalg, de er nøyaktig oppgitt, det er klart hvilke påstander hver kilde skal dekke, og så videre. Kort og godt, la oss anta at den aktuelle artikkelen eller det aktuelle innslaget har en akademisk standard på kilder. Det er fortsatt ikke gull og grønne skoger.

Undercurrent peker på en del av problemet:

Hele elendigheten henger tett sammen med en systemfeil i forskningsverdenen. Det dreier seg om systemet for publisering av forskningsresultater. Dels publiserer forskerne i dette prosjektet sine resultater i abonnementsbaserte vitenskapelige tidsskrifter. Dels vil de sikkert publisere materiale fra prosjektet i bokform, og dermed vil de ikke slippe for mye ut på nettet nå. Resultatet er det samme — en fattigere offentlig debatt om de viktige emnene de studerer, finansiert med offentlige midler, vel å merke. Styrking av demokratiet?

Vi har rett og slett ikke tilgang på alle kilder, ikke engang alle kilder som er finansiert med offentlige midler. Scott Aaronson peker også på dette. Forskere selv produserer forskningen (åpenbart), de faktasjekker den, de gjør kort og godt alt arbeidet stort sett gratis, slik at de som utgir vitenskapelige tidsskrifter kan tjene fett. Og om allmuen ønsker innsyn, må de være så heldige å ha tilgang til en instutisjon som abbonerer, eller punge ut med store summer for et abonnement selv.

Det er altså god grunn til å være misfornøyd med status quo. Media er enten dårlige på kildehenvisninger, eller de er gode på kildehenvisninger men dårlige på kildekritikk, eller kildene er utilgjengelige til store deler av publikum.

Situasjonen er ikke helsvart. Er du ute etter matematikk og fysikk, ligger store deler av det som blir produsert hos arxiv. Det finnes lignende prosjekter for andre vitenskapelige grener. Som sett i bokanmeldelsen lenket over, begynner akademikere å våkne opp og riste på hodet over forholdene.

Vi kan spørre oss: hvorfor bry seg? Som jeg skrev i innledelsen, er det ingen som har mulighet for oss å sjekke mesteparten av det vi leser, ser og hører. Ikke heller innehar vi den nødvendige kunnskapen til å vurdere kilder på mange områder. Likevel betyr det ikke at ingen har det. Det finnes interesserte, kunnskapsrike folk på de fleste felt. Og det er unektelig hyggelig å ha det på det rene at de påstander man får servert har noen form for basis i virkeligheten.

I en ideell verden ville alt som ble presentert som sant i media være sant. Slik er det dessverre ikke. Derfor må vi finne ut hvilke rutiner som kan hjelpe oss med kvalitetssikring.

Dessverre har jeg ingen lysende ideer. Jeg nøyer meg med å konstatere at ting ikke er som de kunne og burde ha vært. Det er de jo heller sjelden.

Advertisements

One Response to “Om kilder, kildehenvisninger og tilgang på informasjon”

  1. Avil Says:

    Det er jo ein kjent sak at dei vestlege journals som er lukka for store deler av jordas befolkning (både pga pengar, språk og tilgjengelighet reint fysisk – dei ligg ikkje på hyllene i somaliske bibliotek), er dei samme som vert oppfatta som rpestisjetunge. Likevel kan kvar enkelt forskar/team velge å la seg publisere opnare.
    Det er eit av tidas etiske valg.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: