metametamorfosen

Hva skal man si til slikt? Sitat:

Religion er ROTEN TIL ALT ONDT.

Et større eksempel på ignoranse er ikke engang å finne på kreasjonisme-museum i USA. Dette må være den dummeste uttalelsen jeg har lest den siste uka. Faktisk vil jeg gå så langt som å si at å postulere én årsak til ondskap i seg selv er utrolig dumt.

Hvordan kontrer man så dumskapen? Man opplyser, selvsagt.

fire tilfeldig valgte, ikke-religiøst-motiverte oppvisninger av ondskap som generelt definert, med linker til wikipedia

• voldtekt
• fysisk misbruk
• mord
• tortur

fire tilfeldig valgte, ikke-religiøst-motiverte kriger, med linker til wikipedia

• 1.verdenskrig
• Hundreårskrigen
• Golfkrigen
• 2.verdenskrig

fire tilveldig valgte, ikke-religiøst-motiverte massemord, med linker til wikipedia

• Rwanda
• Armenia
• Nanjing (som jeg skrev om i forrige innlegg)
• Holocaust, som ikke bare inkluderte jøder, men også funksjonshemmede, homofile, romani, osv.

fire x, med linker til wikipedia

Den lar jeg stå som en excercise for the reader, som de sier på nynorsk.

Andre eksempler: mobbing; svindel; tyveri; trusler; rasisme; brannstiftelse; listen går videre og videre langt utover horisonten.

Vel har religion motivert mye dumt, og vel gjør den det ennå, men at det går an å lukke øynene for all den ondskapen som ikke er religiøst motivert, det er ekstremt tankeløst og naivt. Jeg har en ting å si til personen som finnes bak pseudonymet FraterPan og andre som tenker slik: åpne øynene!

13.desember, 1937. Japanske soldater inntar Nanjing, Kina. De voldtar, dreper, stjeler og setter fyr. Mennesker i alle aldre, fra spebarn til 80-åringer, blir brutalt voldtatt, 20 000 av dem, kanskje flere. Et sted mellom 150 000 og 300 000 mennesker blir drept, noen halshugd og andre brukt som levende øvingsdukker for bajonettrening. To tredjedeler av byen brenner opp.

Nå avviser en gruppe fra Japans ledende parti at massakren har funnet sted. Deres undersøkelser, påstår de, viser at dødstallet heller lå på 20 000, ikke 300 000 som Kina hevder eller minst 150 000, som de fleste historikere mener. Nanjing var intet mer eller mindre enn en ordinær slagmark, mener de.

Hvordan ville det internasjonale samfunn reagert om Tyskland avviste Holocaust? For ikke å spørre hvordan Japan ville reagert om USA hevdet, slik japanerne nå påstår om Kina, at dødstallene er fabrikerte og at Hiroshima og Nagasaki ikke var noe mer eller mindre enn en vanlig slagmark.

Det er ille nok å tenke på hva mennesker kan få seg til å gjøre. Hvordan de så kan få seg til å benekte det de har gjort, eller, i dette tilfellet hva deres landsmenn har gjort på en tid da de antagelig ikke var født, gjør det bare verre. Jeg har ikke de rette ordene til å si noe fornuftig om dette, men som Kurt Vonnegut skrev, det finnes ikke mye fornuftig å si om krig. Her er noen ord fra wikipedias artikkel som taler for seg selv:

Rapes were often performed in public during the day, sometimes in front of spouses or family members. A large number of them were systematized in a process where soldiers would search door-to-door for young girls, with many women taken captive and gang raped. The women were then killed immediately after the rape, often by mutilation. According to some testimonies, other women were forced into military prostitution as comfort women. There are even stories of Japanese troops forcing families to commit acts of incest. Sons were forced to rape their mothers, fathers were forced to rape daughters. (…)
Monks who had declared a life of celibacy were forced to rape women for the amusement of the Japanese. Chinese men were forced to have sex with corpses. Any resistance would be met with summary executions.

(…)

Immediately after the fall of the city, Japanese troops embarked on a determined search for former soldiers, in which thousands of young men were captured. Many were taken to the Yangtze River, where they were machine-gunned so their bodies would be carried down to Shanghai. Others were reportedly used for live bayonet practice. Decapitation was a popular method of killing, while more drastic practices included burning, nailing to trees, live burial, and hanging by the tongue. Some people were beaten to death. The Japanese also summarily executed many pedestrians on the streets, usually under the pretext that they might be soldiers disguised in civilian clothing.

Thousands were led away and mass-executed in an excavation known as the “Ten-Thousand-Corpse Ditch”, a trench measuring about 300m long and 5m wide. Since records were not kept, estimates regarding the number of victims buried in the ditch range from 4,000 to 20,000. However, most scholars and historians consider the number to be around 12,000 victims.

Det minste vi kan gjøre er å ikke glemme.

Det europeiske romfartsbyrået (ESA) søker frivillige til et simulert opphold på Mars. Gal professor-meteret går med en gang:

Idéen er helt enkelt å putte seks mennsker i et virkelig lukket miljø og se hvordan de oppfører seg, sier prosjektleder i ESAs Aurora romutforskningsprogram, Bruno Gardini.

Aha. Et psykologisk eksperiment. Det er nesten så en hører den skumle musikken i bakgrunnen. Slik skal de heldige bo:

17 måneder isolert fra omverdenen bare så en gjeng forskere skal kunne studere hvordan du oppfører deg. Slike psykologiske eksperimenter høres alltid så skumle ut, av en eller annen grunn. Dog er det helt nødvendig om man ikke skal sende astronauter ut på et selvmordsoppdrag på vei til den virkelige Mars. Én ting er sikkert: hadde du puttet meg inn i en slik boks sammen med fem andre mennesker i 17 måneder, så hadde det blitt massakre, og det hadde ikke vært noe pent syn. Med en årslønn på 353 724 norske kroner er det heller ikke spesielt godt betalt arbeidsforholdene tatt i betraktning. Om du likevel skulle ønske å ofre 17 måneder blodslit i en liten boks med minimal kontakt med omverdenen, og i tillegg har motivasjon, høyde (185 cm) og andre krav i orden, så har ESA lagd en fin søkeform i .doc-format til deg.

Selv venter jeg til jeg kan bestille chartertur til den røde planet. Jeg som ikke har vært i syden engang. Heldigvis er det lenge igjen.

Hvordan går det an, er det mange, i min erfaring hovedsaklig kristne som spør. Denne posten er til dels inspirert av en diskusjon i kommentarfeltet hos Ars Ethica.

Det er fristende å spørre hvordan det går an å ikke ha gudeløs moral. Mener virkelig de som spør at de, om de plutselig mistet troen på Gud, ville fare rundt som villmenn (og -kvinner) og rasert, myrdet, voldtatt, stjålet, svindlet og mobbet? Ville de brent ned kirker, sprengt busser og kastet stein på barnehagebarn? Er det virkelig sånn å forstå at det eneste som holder dem fra å bli hodeløse gærninger hvis eneste mål i livet er å bringe mest lykke til seg selv og mest ulykke til andre er troen på en allmektig, allvitende Gud som vil dømme dem i etterlivet? Denne tanken er selvsagt absurd.

Grunnen til at vi ikke gjør dette er enkel: det er ikke slik vi er bygd. Vi, og med vi mener jeg alle mennesker som ikke er psykopater, er utstyrt fra naturens (eller, vil religiøse si, Guds) side med samvittighet og medfølelse for andre. Vi er, igjen fra naturens side, inneforstått med det enkle faktum at andre mennesker er som oss selv, og har tanker, følelser, ønsker og drifter på samme måte som oss selv. Denne erkjennelsen er sentral for at et samfunn av intelligente, egoistiske skapninger som menneskene skal kunne leve sammen sosialt uten at vi går på trynet. Dette er grunnen til at vi ikke alle raver rundt uten å ofre andre en tanke.

Det er et faktum at et samfunn tåler en viss mengde egoistiske, ondskapsfulle personer som bare er ute etter å skaffe seg egne fordeler uten tanke på andre menneskers følelser og behov. Samfunnet bryter ikke sammen om en promille av befolkningen bryter juridiske og sosiale lover, skrevne og uskrevne, i sin jakt etter fordeler på andres bekostning. Det at naboen din bryter seg inn i et hus om natten og stjeler alt av verdi trenger ikke få noen konsekvenser for deg, for samfunnet er såpass stabilt at det ikke avhenger av hver enkelts lovlydighet. Dette vet enhver noenlunde oppegående person, men likevel drar vi ikke nytte av dette og farer rundt som lovløse villmenn uten skrupler. Det er åpenbart at gener som fører til at vi kvier oss for slik adferd i det lange løp vil overleve.

Fredrik påpeker i en kommentar til min post go go scientism:

Etikken dreier seg om bekrivelser om hvordan man bør gjøre. Her kan ikke vitenskapen hjelpe oss. Vitenskap kan bare beskrive hvordan ting er, ikke hvordan de bør være.

Det er sant. Vitenskapen beskriver hva som er, og kan ikke si noe direkte om hva vi bør gjøre. Derimot er det åpenbart at hvordan ting er har en innflytelse på hvordan ting bør være. Om mennesket hadde syntes tyveri var gøy, så ville det vært ekstremt vanskelig å argumentere for at tyveri er galt. Det samme kan sies om å påføre andre smerte, eller andre gjerninger som anses som moralsk gale.

Det er her vitenskapen gjør det mulig å bygge opp en brukbar etikk. Det er ikke lenger mulig å benekte at andre mennesker har en virkelighetsopplevelse og følelser, tanker, behov og så videre som samsvarer i stor grad med våre tanker, følelser, behov og virkelighetsopplevelse; med å forstå vårt opphav (gjennom biologi, fysikk) og hvordan vi nå fungerer (gjennom psykologi, nevrologi osv.) har vi fastslått at mennesker er bygd på samme måte, og at det ikke er usynlige komponenter (sjeler osv.) som gjør hoveddelen av arbeidet med å generere tanker, følelser etc. Med andre ord: vi er alle bygd på samme måte, og fundamentene i din og min virkelighetsopplevelse er like.

Da er det nærmest umulig for et tenkende, velfungerende menneske utstyrt med empati, sympati og samvittighet å ikke annerkjenne alle andre mennesker som likeverdige og dermed også innehavere av samme rettigheter som seg selv.

Er dette objektivt? Selvsagt ikke. En person som ikke føler den minste med- eller skyldfølelse vil aldri kunne overbevises av aldri så rasjonelle argumenter. Dog er det en god start, da majoriteten faktisk har både medfølelse ovenfor andre og skyldfølelse når de gjør noe de ser på som galt. Det er verdt å merke seg at ingen andre foreslåtte etiske prinsipper synes å kunne rettferdiggjøres objektivt; selv Guds meninger er fortsatt bare meninger, var de mer enn det måtte de komme fra utenfor Gud. En annen ulempe med de som påberoper seg viten om en objektiv og absolutt moralsk lov er at de tenderer til å ikke invitere diskusjon, men snarere avfeie den med “jeg har rett, og du har feil”-holdningen.

Hvordan skal vi så finne ut hvilke rettigheter et fullverdig menneske skal ha? Filosofen John Rawls foreslår at vi plasserer oss bak et “veil of ignorance”, og tenker oss en situasjon hvor vi skal bestemme moralske rettigheter før vi blir født, uten å vite om vi vil ende opp som rik eller fattig, mann eller kvinne, homo-, hetero- eller bifil, svart, hvit, gul eller grønn i huden, tjukk eller tynn, jøde, muslim, kristen eller ateist, nordmann, pakistaner eller amerikaner, og så videre. Selvsagt vil det da være i vår beste interesse å finne de reglene som er mest rettferdige for alle, siden vi i og for seg kan tenke oss at vi er alle inntil vi vet hva vi blir.

Erkjennelsen av at alle er fundamentalt like i hvordan de opplever verden, og dermed har samme type følelser, tanker, behov, lyster og opplevelser er enkel å se for to voksne mennesker. Verre blir det når vi skal vurdere et lite barn og en voksen, en eldre mann og en yngre kvinne, et spebarn og en celleklump som om det får utvikle seg vil fødes om åtte måneder. Det er da vi må minne oss på det som mange religiøse mener er den mest tragiske konsekvensen av et materialistisk verdensbilde: vi er alle bare molekyler lagd av atomer lagd av subatomiske partikler, og partiklene som utgjør meg er ikke noe annerledes enn de som utgjør en stein eller en pistol eller et tre. Vi må innse at hva vi kaller et menneske kun er et abstrakt konsept. Slik kan vi rettferdiggjøre for eksempel abort, selv om ikke alle ateister og i alle fall ikke alle teister vil være enige i dette.

Forhåpentligvis kan du som leser dette se at det ikke er noen selvmotsigelse å si at et menneske fortjener rettigheter lik dine egne og samtidig si at et menneske ikke er annet enn molekyler og atomer. Hva som er et menneske er en flytende overgang, men i de fleste tilfeller kan vi enkelt fastslå at to mennesker vil ha virkelighetsoppfattelser som er så like at de fortjener like rettigheter. For å finne ut hvilke rettigheter dette bør være, kan vi forsøke å sette oss selv frivillig bak et slør av ignoranse og tenke oss hva som er ideelt for alle, ikke ut fra en gammel bok skrevet på en tid da man hadde helt andre syn på mennesket og moral, og ikke ut fra Gud, men ut fra hva fornuften i et så upartisk øyeblikk som mulig tilsier er mest rettferdig.

Først da kan vi håpe å finne noe som minner om rettferdighet.

Nå når jeg er ferdig med grunnskolen tillater jeg meg å kalle grunnskoleelever for unger. Og en ting er det virkelig unger virkelig har behov for å kunne: logikk. Hvorfor er ikke logikk pensum i grunnskolen? Det er egentlig ganske sprøtt. Det mases og mases om at fagene må være aktuelle for barna (noe jeg saktens kan være enig i, så lenge det ikke går på bekostning av innholdet), og det finnes ikke noe som er mer relevant enn logikk. Det finnes ikke et eneste yrke det går an å ha uten å kunne forstå grunnleggende logikk, så hvorfor i all verden forlanger vi ikke at en formell innføring i dette? Alle kan det jo, kan du kanskje si, men alle kan da vitterlig også norsk, men likevel har vi norsk som skolefag.

Daglig ser vi (og jeg tror ikke jeg er noe unntak) at folk kommer med logiske resonnementer som ikke henger på greip. Politikere pøser på med kraftfull retorikk, og ingen andre enn andre politikere reagerer på hullene og feilene, og de reagerer uansett om det er hull og feil eller ikke, så de er ikke noe godt kompass å styre etter når det gjelder logisk holdbarhet.

Siden logikk er så ytterst relevant for absolutt alle hele tiden, siden du hver eneste dag vil komme opp i en situasjon hvor du er nødt til å kunne tenke logisk, hvorfor lærer man ikke barn å forstå oppbygningen til et argument, i det hele tatt argument er, hva som er logiske operasjoner og hva som bare er retorikk, hvordan man gjenkjenner vanlige tankefeil, og så videre? Hvorfor i all verden er ikke studiet av logisk tenkning viet en eneste side i norske mattebøker for grunnskolen eller andre skolebøker for den saks skyld? Er det fordi man mener det ikke er viktig nok (i såfall tar de skammelig feil; det går ikke en dag uten at logisk tenkning er nødvendig, og det gjelder alle av oss), eller er det fordi man mener det er for vanskelig? Er det rett og slett for kjedelig? Hva er det som gjør at noe så tidløst men likevel så aktuelt ikke blir viet en eneste skoletime i grunnskolen?

Modus ponens, modus tollens, tankefeil, ∀x…, a ∧ b, c ∨ d, P(x), ∃x…, a → b, og så videre. Dette høres kanskje skummelt ut, men det samme kan jeg tenke meg algebra, grammatikk eller geometri høres ut for de uinvidde, men til forskjell fra algebra, grammatikk og geometri er ikke logikk noe man lærer til vanlig. Er det virkelig plass til Henrik Ibsen og strikking, men ikke enkel logikk i den norske skolen? Om det er noen som mener det, så tror jeg det er de som kunne trengt en innføring i logikk.

Mennesker har spådd dommedag i fem tusen år, minst, men likevel er vi her fortsatt. Derfor er det god underholdning i å ta en kikk på alle de feilslåtte profetiene og minne oss på at selv om det stadig ser ut til at samfunnet går til helvete, så har vi holdt samme kurs de siste milleniaene.

Allerede 2800 år før vår tid fant en assyrer det for godt å skrible ned et faktum som syntes åpenbart: verden kommer til å gå under i disse dager. Noen tegn som ledet skribenten til denne konklusjonen var det moralske forfallet i samfunnet; korrupsjon og bestikkelser var vanlig.

De gamle romerne trodde at tolv ravner hadde kommet til den mytiske grunnleggeren av Roma, Romulus, og avslørt Romas levetid. Noen gjettet at hver ravn sto for ti år, slik at Roma ville gå under 120 år etter at den ble grunnlagt (634 fvt.). Andre et år sto for hvert av årets dager, slik at Romas undergang ville være 365 år etter at byen ble grunnlagt (389 fvt.). Roma står som kjent ennå.

De tidlige kriste trodde Jesus ville komme tilbake til jorden i deres levetid, og dermed at endetiden var nær. Dette var basert på følgende uttalelse fra Jesus: Sannelig, jeg sier dere: Noen av dem som står her, skal ikke smake døden før de ser Menneskesønnen komme med kongsmakt.» Vi må huske på at de ikke hadde diktafoner eller mobiler eller notatblokker på den tiden, så her er det nok en unøyaktig journalist som har vært på ferde, for alle som kan ha sett Jesus er stein døde, og Menneskesønnen har ennå ikke tilbakevendt. Ikke vanskelig å skjønne, det, så flott som de sier himmelen er.

Den tungetalende profeten Montanus grunnla med sine to med-profeter Prisca og Maximilla omlag år 156 montanismen, en kristen dommedagssekt som anså Montanus som en inkarnasjon av Gud. Montanistene trodde dommedag var nær og at kristne syndere ikke kunne få tilgivelse. Til tross for laber sannhetsgehalt i profetiene holdt sekten seg gående i flere århundrer etter Montanus.

De kristne ga seg ikke med det. Rundt år 500 var det mange profetier om verdens ende. Blant annet mente de at dette var det seks tusende året etter skapelsen, og dermed at Jesus ville returnere i dette året. Dessverre for dem visste de ikke at jorda er over fire milliarder år gammel.

I Spania sto det dårlig til med verden på 700-tallet, i alle fall i følge Beatus av Liébana. På denne tiden var det mange muslimer i Spania, og noen kristne så dem som symbolet på antikrist og dermed endetiden. I sine Kommentarer om Apokalypsen beskrev Beatus hvordan verden ville gå under. Det gjorde den ikke i tiden etter den første versjonen i 776, så kommentarene ble revidert i 784 og 786. I følge biskop Elipandus av Toledo skapte Beatus liv og røre i byen da han påskeaften 793 proklamerte verdens undergang for en folkemengde. Folket trodde verden ville gå under den kvelden og fastet natten gjennom.

Akkurat som i tiden før år 2000 var det mye mytologi og profeti knyttet til år 1000. Heldigvis gikk ikke verden under, og Jesus kom ikke tilbake. Da Jesus nok en gang kom for sent tilbake mente noen at han ville returnere tusen år etter korsfestelsen - altså i år 1033. Igjen møtte ikke Jesus opp, og profetenes fanklubber måtte luske tomhendte hjem.

Kong Harald II Godwison av England fikk det tøft på flere fronter. Uheldigvis for ham dukket Haileys komet opp bare noen måneder etter kroningen hans, og folket trodde snart at verden ville gå under om han fortsatte å bemanne tronen. Heldigvis for folket i England og verden forøvrig kom William av Normandi stormende opp og tok tronen, så verden gikk ikke under den gangen heller.

I 1213 erklærte pave Innocent III (som slett ikke var så uskyldig som navnet tilsier) at profeten Muhammed var antikrist, og at korstog derfor var et lurt trekk. Heldigvis var dette bare propaganda rettet mot de uvitende massene.

Matematikeren Michael Stifel var ikke bedre til å forutse dommedagen. Han regnet ut at jorda ville gå under klokka 8 om morgenen, 19.oktober 1533. Martin Luther, derimot, mente at verden ville ende en eller gang til og med år 1600. Opptatte av tall som londonerne var på den tiden, mente de at 1666, som jo er 1000 år pluss the number of the beast, måtte være undergangen verdig. Bedre ble det ikke av den store brannen i London i nettopp 1666, men verden gikk ikke under da heller.

William Whiston, som etterfulgte Isaac Newton i hans posisjon ved Cambridge skapte kaos i London i 1736 da han påsto at verden ville gå under 16.oktober det året som følge av at en komet traff jorden. Dette førte til at mange londonere samlet seg i båter på Themsen.

Noen gir seg ikke uansett hvor mange gale profetier de kommer med. Den anglikanske presten Michael Paget Baxter forutså verdens ende i 1861-67, 1868, 1869 og 1871-72. Verden gikk ikke unde, men han skrev senere en bok hvor han forutså at verden ville gå under i 1896; da ville 144 000 rette kristne bli hentet opp til himmelen. Jehovas Vitner er ikke noe dårligere, og forutså enden i 1881, 1910 og 1941.

Under 2.verdeskrig så det ikke særlig lyst ut for noen, og under den kalde krigen hang truslen om atomkrig tungt over verden. Nå er det global oppvarming og klimaedringer som er den store hypen, og jeg tviler ikke på at du finner gode endetidsprofetier basert på disse. Mayakalenderen ender i desember 2012 og mange mener dette var mayaenes dommedagsprofeti. New Agere i alle aldre blander inn alt fra numerologi til generell relativitet, kvantemekanikk og strengteori og får sinnsyke profetier. UFO-abductees mener at en invasjon fra rommet er på trappene. Likevel klarer vi oss. Utrolig, ikke sant?

Linker til videre lesning om dommedagens mange kvakksalvere:

• A Brief History of the Apocalypse
• It’s the End of the World as We Know it…Again
• Wikipedia: Escathology

Vi er langt unna informasjonsutopia - hvor hele menneskeheten har tilgang til hele menneskehetens viten - ennå, men vi er godt på vei. Kanskje for godt på vei, vil noen si, til vårt eget beste. Noen mener det er på tide å fjerne tusenlappen fordi denne bare hjelper kriminelle som ikke vil etterlate seg digitale spor - underforstått, lovlydige borgere bruker ikke kontanter til større kjøp - altså er normen for større transaksjoner at man utveksler informasjon i stedet for fysiske midler. Samtidig kan man finne ut alt om den arketypiske folk flest-personen gjennom den store fjesboka som norske medier og dermed også folk flest-personen oppdaget denne våren, eller eventuelt andre sosiale nettsider, slik som nettfora, blogger og selvfølgelig ved å google.

Heldigvis er det ikke bare sosiale trivia slik som hvem som er venner med venners venner som er tilgjengelig på nettet. Wikipedia har vokst seg stor og feit og er størst når det gjelder bruk av digitale oppslagsverk blant publikum. Det meget ambisiøse Encyclopedia of Life, som har satt seg fore å katalogisere alt livet på jorda for allmennheten og fagmiljøets frie utnyttelse er godt i gang. I hvertfall har de fått seg ei fancy demonstrasjonsside, men vi vet jo ikke hvordan det endelige resultatet vil se ut.

Slutten av det 20. og begynnelsen på det 21.århundre er den første tiden i vår historie hvor informasjon i seg selv er blitt mer verdifullt enn mediene som bærer dem. Det var ingen som var frampå med åndsverkslover eller copyright da Snorres kongesagaer ble skrevet. Bøkene ble kopiert ned, og det var ikke bokas innhold som kostet, det var mediet det var lagret på og arbeidet som gikk med på å få informasjonen ned i mediet. Nå er det plutselig informasjonen selv som er viktigst. Nå kan plutselig ei rekke tall sendt fra en datamaskin i Hong Kong til en i USA ha betydning for økonomien.

Er det grunn til å være bekymret over en slik utvikling, eller er dette udelt positivt? Er vi på vei mot 1984-samfunnet eller informasjonsutopien? Som vanlig er nok svaret at informasjonssamfunnet bringer med seg bakdeler og fordeler, slik det er med de fleste store endringer. Erkeskeptikerne som ikke vil ha et samfunn hvor informasjon er blitt både valuta og vare minner om folkefronten i Judea fra Life of Brian, som spør hva romerne har gjort for dem, og ramser opp en lang liste med ting som øker levekvaliteten, for så å komme med “…men utenom det da?” På den andre siden har du de som mener det er udelt positivt og som tror vi allerede lever i informasjonsutopien. Nå nei du, så simpelt er det nok ikke.

Samfunnet tilpasser seg endringer, slik det alltid gjør. På den videregående skolen her i byen er det ikke lenger krav om at elever kjøper ordbøker, for dem finnes det utmerkede, gratis eksemplarer av på nettet. Samtidig ønsker man jo frie læremidler, så om noen år er det kanskje ikke bøker igjen, bare lister med anbefalte nettressurser. MIT gir ut sine kursmaterialer gratis og åpent på nettet, og andre følger etter.

Så var det selvsagt kommunikasjonen. Uten internettet kunne jeg ikke slengt ut mine tanker her, og folk kunne ikke sagt seg uenige med dem fra sine egne stuer. Jeg kunne ikke ha debattert mine synspunkter på nettet. Jeg kunne ikke lært meg alle de finurlige tingene jeg har lært ved å surfe rundt i infohavet. Og verst/best av alt, avhengig av om du er tilhenger av infodystopiteorien eller infoutopiteorien, er at du kan møte mennesker. Kjærester, venner, uvenner, forretningspartnere, mentorer og elever. I den grad det er noen forandring i samfunnet de siste to hundre årene som er verdt å kalle en revolusjon i samme betydning som den industrielle revolusjon eller jordbruksrevolusjonen, så er det informasjonsrevolusjonen.

Er jeg tilhenger av dystopiske teorien, hvor 1984-samfunnet kretser under overflaten og gjør seg klar til å ta et glefs av menneskeheten (eller kanskje det gradvis gjør det allerede), eller utopia, eller noe midt i mellom? Tja. Jeg er blogger og deltaker på diverse andre nettfora. Jeg bruker store deler av tiden min på informasjon i forskjellige medier og former, og jeg kan ikke si at jeg har noe sterkt i mot det. Jeg er nok i midten, men jeg heller nok mot en uforbederlig drømmer og utopist.

Og poenget med denne posten…nei, det tror jeg ble borte i informasjonsavgrunnen. Du vet, der informasjon går for å dø. Oops, det gjør den ikke, for det finnes alltids noen som overvåker deg tar hånd om gammel informasjon. Dét er en nisje jeg ikke har hørt om før, så kanskje jeg skal bli en visjonær pioner. Informasjonssøppelmann, en fyr som tråler fram informasjonen du gjerne skulle blitt kvitt og vennlig overbeviser google og archive.org og gud-og-hvermann om at det er best å slette den komprimitterende infoen. Der har vi kanskje noe å ta lærdom av fra Kina. De er svært så flinke med dette med å fjerne informasjon. Men de gjør nå sine feil de også.

De godeste herrene Sæther og Jørgensen mener i dagbladet at Richard Dawkins og andre polemiske ateister bedriver en banalysering av religionsdebatten. Smak på ordet. Har du hørt noe om religionsdebatten i det siste? Jeg har hørt om nynorskdebatten og statskirkedebatten og homofilt ekteskap-debatten og metadebatten, men jeg har ikke hørt om noen religionsdebatt. Det jeg regner med at de sikter til er debatten om religioners legitimitet og rolle i samfunnet, og den debatten har vi holdt gående siden før moderne tid. Denne debatten er egentlig et konglomerat av debatter og diskusjoner, underavdelinger og fagområder, så å si at Dawkins & co banaliserer religionsdebatten blir litt som å si at Jens Stoltenberg banaliserer politikkdebatten.

Over til selve innholdet, som ikke er mye bedre. Sæther og Jørgensen beskriver livssynet Dawkins og de andre polemiske ateistene forfekter som scientisme, en overdreven tro på at vitenskapen har en enerett på en absolutt sannhet og at det ikke finnes andre måter å vite noe på.

Det er klart at moderne naturvitenskap har hatt en enorm suksess med å forklare (deler av) virkeligheten. Problemet oppstår når noen blander kortene, slik at de tror det er både gjennomførbart og hensiktsmessig å utvikle et livssyn ut fra naturvitenskapelige «fakta». Det hele blir ytterligere ugreit når man i neste runde fremholder at dette livssynet nettopp ikke er et livssyn, men fakta og «den rene fornuft». Som Hitchens skriver i Dagbladet 20 mai: «Vårt livssyn er ikke et livssyn. Våre prinsipper er ikke en tro.» De konstruerer faktisk sin egen virkelighetsforståelse der religionen ikke har noen plass, for så i neste omgang angripe religionen for ikke å passe inn i denne konstruksjonen.

Dette synet tillegger de Dawkins, men det har han slett ikke sagt. Ikke siterer de Dawkins på det heller. Det de gjør er å konstruere og utbrodere en stråmann og så hensynsløst slå den ned uten å forsøke å argumentere mot den. De sier simpelthen at den representerer en stagnert positivisme og et moderne, endimensjonalt syn på vitenskapen. Vel, når de sier det så må det vel være sant! Med mindre Sæther og Jørgensens debattinnlegg er din bibel og du ser på den som ufeilbarlig, så finnes det ingen grunn til å ta det de sier for god fisk, for argumentasjonen mangler. Det er mange skarpe karakteristikker og stråmenn ute og lusker, mange retoriske knep og kallenavn, men argumentet deres har lite kjøtt på beina.

Videre sier de at det underliggende premisset, som de altså ikke gidder å sitere noen på, er:

Det underliggende premiss er at naturvitenskap vil være i stand til å gi oss total og utvetydig kunnskap om hele virkeligheten. Riktignok erkjenner de at naturvitenskapen ikke er helt i mål ennå, men det antydes at det bare er få brikker igjen før det store puslespillet er ferdig lagt. De har dermed ikke fått med seg at moderne naturvitenskap i langt mindre grad enn før opptrer skråsikkert og kategorisk. Dette ser vi særlig innenfor fagområder som tangerer tradisjonelt filosofiske og religiøse problemstillinger, som for eksempel kosmologi, kvantefysikk, kaosteori, livets tilblivelse og forholdet mellom bevissthet og materie.

Disse menneskene er virkelig ute å kjøre. De har ikke tatt seg tid til å lese hva sine meningsmotstandere mener, og de har ikke tatt seg tid til å tenke gjennom hva de selv skriver. Vitenskapen tapper ikke noen udødelig, overnaturlig kilde for absolutt kunnskap. Hvor har vi hørt det fra? Nettopp, religion. Odin ofret et øye for en drikk av visdommens brønn, og Yawheh/Den Hellige Ånd/Jesus overførte sin uendelige, absolutte visdom til ei lita bok du finner i skuffen på hotellrommet. Vitenskapen, derimot, forsøker bare å finne stadig bedre modeller for virkeligheten.

Og så kommer bomben: kvantefysikk, kosmologi, kaosteori, livets tilblivelse og forholdet mellom bevissthet og materie tangerer tradisjonelt filosofiske og religiøse problemstillinger! Halleluja. Det er nesten en fornærmelse å nevne religion i samme åndedrag som vitenskap når det kommer til disse temaene. Her er et knippe spørsmål som i følge forfatterne av ovennevnte utskjelte debattinnlegg mener er religiøse og/eller filosofiske:

• Hvordan oppfører subatomiske partikler seg?
• Hvordan ser universets historie ut?
• Hvordan ble livet til?
• Hvordan kan små forandringer påvirke store, kaotiske systemer?
• Hva er det som generer bevissthet?

Disse spørsmålene er empiriske, det vil si at de er avhengige av observasjoner om hvordan virkeligheten oppfører seg. Hvem vet hvordan virkeligheten oppfører seg? Hint: det er ikke Gud. Det var et lurespørsmål. Det er virkeligheten selv! For å finne ut hvordan virkeligheten oppfører seg, så spør vi virkeligheten. For å finne ut hvordan en subatomisk partikkel oppførerer seg når vi sender en annen subatomisk partikkel mot den, så sender vi en subatomisk partikkel mot den andre subatomiske partiklen og ser hva som skjer. For å finne ut hvordan universet har utviklet seg over tid, så ser vi på sporene av universets utvikling over tid. Hvis ikke det er sunn fornuft, så vet ikke jeg.

Hvordan vil så religioner følge opp vitenskapelige undersøkelser? De begraver nesa i ei gammel bok, eller så tar de ideer ut av løse lufta. Jeg kan ikke huske når siste gang en religiøs tekst eller teologisk utredning førte til en ny oppdagelse. PC-en jeg skriver på, TV-en ved siden av, maskinen som trykker avisa Jørgensen og Sæther skriver i, lyspære i taket, alt dette har kommet fra vitenskap og god gammeldags prøving og feiling.

Religionen har gjerne noe til felles med gammel filosofi på den tiden da filosofi og vitenskap var samme sak. Thales sa at alt besto av vann, men forsøkte ikke engang å finne opp en måte å teste det på; Demokrit mente derimot at alt består av udelelige deler, atomer, men han forsøkte heller ikke å begrunne dette eksperimentelt.

Men der filosofi har vokst opp og kastet av seg tankene om at fri fantasi kan si noe om hvordan virkeligheten fungerer (igjen, det er det bare virkeligheten som vet), så henger religion igjen med barnesykdommene. Huff.

Men, for det er et men, verken Dawkins, Sam Harris, Daniel Dennett eller noen av de andre polemiske ateistene sier at vitenskapen er den eneste metoden å finne sannhet på. Vitenskapen hviler på metafysiske prinsipper, og den vitenskapelige metode er i seg selv gjenstand for kritikk og filosofi. Det samme gjelder selvsagt andre ting hvor vitenskapen også har noe å si, f.eks. bevissthetens natur, for det er klart at det er et empirisk spørsmål hva som genererer bevissthet, men før en kan spørre virkeligheten om det må man vite hva man spør om. Dennett livnærer seg som filosof, hvordan går det da an å si at han mener vitenskapen er alt vi trenger og filosofi bortkastet tid?

Så kommer nådestøtet (min utheving):

Scientister vil monopolisere begrepet fornuft. De setter ganske enkelt likhetstegn mellom sitt eget livssyn og fornuft, og innsnevrer dermed på en arrogant måte forståelsen av hva fornuft er. Det er dette som kan få Hitchens til å skrive «Vi tviler på alt som bestrider vitenskapen og fornærmer fornuften» (Dagbladet, 20. mai 2007). Dette opplever vi som ureflektert, og nedlatende overfor andre religioner og livssyn. Det er faktisk slik at hinduer, kristne, muslimer etc. også bygger opp fornuftige og sammenhengende tankestrukturer og idékonstruksjoner.

Jeg er usikker på hva Sæther og Jørgensen mener med sammenhengende tankestrukturer og idékonstruksjoner, men jeg har ennå til gode å se en religion som henger på greip med virkeligheten. Det betyr ikke at religiøse alle er dumminger. Som folk flest er noen dumme og andre meget intelligente og oppegående. De produserer minst like mange gode og sammenhengende ideer. Det er bare det at ideene ikke kommer fra deres religion, men heller fra dem selv. Kanskje var Newton kristen, men kalkulusen spratt ikke akkurat ut av sidene på Bibelen.

Sæther og Jørgensen er velkomne til å debattere supernaturalismens meritter på et filosofisk grunnlag, i stedet for på vitenskapens premisser, for vitenskapen har ikke mye å si om et prinsipp den selv avhenger av. De har kanskje glemt at i filosofien som i andre fagområder må man begrunne sine påstander, selv om begrunnelsene kan variere fra vitenskapelige til logiske. Jeg kan trygt si her og nå at de ikke har en sjanse. Det er ikke fordi jeg ikke har et åpent sinn. Det er fordi jeg kan vise til fire hundre års utvikling, de fire hundre årene som har betydd desidert mest for menneskeheten siden temmingen av ild, språk og jordbruk. Supernaturalismen kan se tilbake på tusener av år med overtro, hvor alle framskritt har vært gjort på tross av eller parallelt med religiøse skrifter, ikke på grunn av dem. Jeg kan ikke peke på et eneste sted i historien hvor religiøse skrifter har deltatt direkte i fremmingen av menneskets utvikling.

Jeg er tydeligvis en vaskeekte fænboi av et naturalistisk, humanistisk verdensbilde, hvor vitenskapen står for de empiriske resultater, filosofien for de filosofiske og etikken går ut fra mennesket, ikke guden eller gudene. Dette gjør meg nok i Jørgensen og Sæthers øyne til en tilhenger av scientismen. Det tar jeg ikke så tungt, for de makter ikke å stable på beina en bærekraftig tankerekke. Stakkars folk, de tror nok de har satt en innertier i blinken med Dawkins og anti-teistene i midten. Lite vet de tydeligvis om at pilen skjenet ut gjennom vinduet, ned en etasje og slo ned en stråmann på veien som landet oppå en død hest (tilgi min finurlige metaforbruk; det er natt).

Om dere lurer på hvor jeg er, så driver jeg en pep-rally for å få inn noen cheerleadere til å heie på scientismen.

Den store nynorskdebatten^tm er ein debatt som stadig blussar opp. Siden det no kan sjå ut som den er i gang igjen, tenkte eg å arkivere mine tankar om emnet. Eg har bestemt meg for å gjere det på nynorsk, sjølv om bokmål er morsmålforma mi (frå og med no er det eit ord), for å vise at eg ikkje har noko sterkt hat mot nynorsk generelt. Hadde eg fått valet, så hadde eg kanskje til og med valt nynorsk som hovudmål. Eg beklager derfor eventuelle feil og mangler som flittig bruk av ordboka ikkje har greid å luke ut.

Erling Lae vil at hovudstadselevane skal få velje bort nynorsken. Han viser til manglande motivasjon og kallar det meiningslaust å tvinge umotiverte elevar til å pugge nynorsk grammatikk. Flopsy peikar på at matematikk heller ikkje er på popularitetstoppen, men betyr det at umotiverte elevar skal slippe? Sjølvsagt ikkje. Ein kan ikkje klare seg i dagens samfunn uten grunnleggjande mattekunnskapar. Samtidig seier Lae at nynorskundervisninga er grunnen til at elevane gjer det så dårlig i norsk. Meiner han at kunnskap som går inn det eine øyra dyttar kunnskap ut det andre? Det heile er absurd.

Ein må ikkje ha hjernekapasitet i Einstein-klassen for å komme fram til at om ein gjer nynorsken valfri, så er valet allerede tatt for størstedelen av elevane, og det blir det siste dei ser av sidemål ut livet. Spørsmålet blir då om sidemål er så viktig at det fortener å vere obligatorisk i norske vidaregåande skuler.

Men først, kva er det som gjer nynorsken til slikt eit ynda hatobjekt? Kanskje er det det faktum at nokon delar av landet har blitt favorisert medan andre har blitt ignorert, samtidig som nynorsken stadig flyter i retning bokmål. Undre skriver i en kommentar til sin post:

Nå er nynorsk-hatet slettes ikke et Oslofenomen, du finner det over hele Østlandet og nordover. Dette har mye å gjøre med at nynorsken er laget etter en vestlands- og midlandsmålslest og derfor ikke opprinnelig omfavnet østnorsk i noen stor grad, slik at vi som snakker en østlandsdialekt ikke føler oss automatisk hjemme i nynorsken, samt at det ligger igjen mye “grums” på grunn av gamledagers politiske forhold så vel som sosiale og kulturelle forhold.

(…)

Man kan også trekke fram at nynorsk har blitt for likt bokmål, og der Aasens tabbe var at han ikke skjønte at østlanddialektene var gode norske dialekter som noen og hadde fulgt en naturlig utvikling siden vikingtida og ikke var så korrumperte av dansk og svensk som han trodde, hadde nok språksituasjonen vært en helt annen i dag. Tabba har derfor på mange måter vært den at nynorsken i etterkant har forsøkt å legge seg på ei slags samnorsklinje og med det endt opp med å ligge så tett opp mot bokmålet at mye av problemet med å skrive nynorsk for bokmålsbrukere er at det er for likt bokmål, slik at man ikke helt greier å skille den ene målforma fra den andre. Men igjen er stikkordet at man må øve seg og få grundig undervisning av lærere som vet hvilke feller vi bokmålsbrukere går i når vi skriver nynorsk.

Ein vel så viktig grunn er dårleg undervisning, rett og slett. Eg har førstehåndskjennskap til nynorskundervisninga i tiende klasse anno 2007, og den er etter mi erfaring rett og slett elendig. Metoden som brukes er stort sett å smelle ordboka i pulten og formane til å sjekke opp orda, for nynorsken er egentlig ein lausonge av bokmålet, det er berre nokon nasjonalromantikarar som oppretthold den meningsløyse tidtrøyta det er å pugge nynorsk grammatikk (greit, det siste blir ikkje sagt rett ut). Tenk om ein brukte samme metoden i engelskundervisninga? Det ville blitt skrik og jammer fortare enn du kan seie “politikk”. Ikkje er lærematerialet noko betre enn lærarane heller. Her følgjer ei autentisk oppgave frå dette år:

Oversett følgende fra bokmål til nynorsk: Lise plukker blomster.

Først skal ein øva seg med å oversette slike enkle setningar, og så er ein plutseleg forventa å skrive stilar på fleire sidar, heilt sjølve? Ikkje rart at folk har eit hat mot alt som heiter nynorsk. Det kan også nevnes at å lese nynorske tekster nærmest er uhørt. Forskning viser at læreplaner ikkje har så mye å seie som individuelle lærarar, rett nok i matematikk, men eg ser ingen grunn til å tru at det er vesentlig forskjellig fra andre fag. Noko må gjerast uansett. Det er ein elefant i rommet, som engelskmennene seier, og den går ikkje bort om vi for augneblikket veljar å oversjå han.

Dårlig argumentasjon frå Lae til tross, er det verkeleg livsviktig i dagens Norge å kunne sin nynorsk? Kan det finnast andre grunnar til at vi bør vurdere å gjere sidemål valfritt (og dermed miste mange, mange motvillige bokmålselevar)? Undre meiner at fordelane vinner over ulempene når det gjeld nynorsk:

Jeg mener at det finnes flere argumenter for å beholde sidemålsundervisningen enn for å forkaste den. Men den tradisjonelle sidemålsundervisningen må byttes ut for den fungerer ikke rett og slett, men det er ikke nynorskens feil at den ikke fungerer. Ja, man vil forstå nynorsk selv om man ikke lærer det i skolen, men du har heller ikke vondt av å lære deg nynorsk grammatikk. Nå er det jo også begrenset hvor mye nynorsk man egentlig lærer i norsk grunnskole og hvor mye man lærer i den videregående skolen varierer med hvilken linje du går på. Men jeg mener konsekvensen av å kutte ut nynorsklæringa er for stor til å gjøre det, blant annet fordi man ikke når man er 16 og begynner på “allmennfag” alltid vet at man senere kommer til å komme i en studiesituasjon eller en jobbsituasjon etter videregående der det kreves av deg at du faktisk har kompetanse til å skrive nynorsk. F.eks vil dette gjelde lærerutdanning, norskstudier eller enkelte jobber i det offentlige. Nynorsk er derfor ikke en uviktig del av en vanlig allmennutdannelse.

Ho peikar også på at forskjellane dei to målformane i mellom ikkje er så store som ein kan tru:

Det som er forskjellen på bokmål og nynorsk i forhold til grammatikken er ikke så innmari komplisert å oppsummere, og det nynorske vokabularet får man enklest om man leser eller lytter til nynorske tekster.

Kanskje er det akilleshælen i heile tankerekka. Om det er så små forskjellar, er det virkelig nødvendig at alle lærer dem? Er det ikkje nok at dei som vil ta lærerutdanning, norskstudier eller enkelte jobbar i det offentlege lærer seg de små forskjellane? Kor vil fordelane liggje om vi sammenlignar med eit norskfag som legg større vekt på nynorske tekstar og dermed opparbeidar dette vokabularet og denne intuitive forståinga som etterlyses?

Eg er ikkje overbevist om at sidemål er viktig nok til å vere obligatorisk fag, i alle fall ikkje utover den undervisninga ein får i grunnskulen. Når det er sagt er ikkje denne trua spesielt sterk. I år feirer britane at det er to hundre år sidan dei offisielt avskaffa slaveri, og eg føler meg ikkje akkurat i deira moralske fotspor her eg sitt framfor tastaturet og foreslår at vi kanskje skal ta en titt på om sidemålet er så viktig som ein trur.

Ein ting eg er sikker på er at noko må gjerast. Det er heilt sant som folk seier, det er ikkje nynorsken sin feil at de som skal læra han bort ikkje er kompetente nok til å utføre oppgåva si, ikkje meir enn det er matematikken sin feil at folk ikkje er glad i matte. Undre avsluttar:

Å legge ned nynorskundervisninga i skolen vil jeg påstå er en falitterklæring for norsklærerne som rett og slett ikke har greid å gjøre jobben sin. De kan skylde så mye de bare vil på umotiverte unger, men det er lærerens evner til å formidle det han eller hun skal lære bort og hans eller hennes kompetanse i det faget de skal lære bort som er sakens kjerne her.

Det er vanskeleg å seie seg uenig i dette. Om ein er tilhengjar eller motstander av obligatorisk sidemål så må ein innrømme at det ikkje står så bra til med lærarstanden sine kunnskaper akkurat no.

Det er stadig mas om at ungene vokser opp for fort, de blir kastet inn i voksenlivet alt for tidlig og de får ikke den tiden de trenger til å bare være barn, liksom. Det er ikke alle som er helt enige med det. Psykologen Robert Epstein mener nemlig at ungdomstida er en kunstig konstruksjon, en menneskeskapt holdeplass mellom barn og voksne som ikke er der fra naturens side.

Mannen påstår seg å ha vitenskapen på sin side, men la oss først ta en titt på de mer tvilsomme påstandene hans. Rett skal være rett. Epstein blir spurt hvilken ungdommelig adferd som blir formet av samfunnets restriksjoner:

One effect is the creation of a new segment of society just waiting to consume, especially if given money to spend. There are now massive industries—music, clothing, makeup—that revolve around this artificial segment of society and keep it going, with teens spending upward of $200 billion a year almost entirely on trivia.

Her tror jeg Epstein selv gjør den feilen han beskylder andre for å gjøre—undervurderer ungdommen. Klær og musikk er så absolutt ikke trivia; de aller fleste har et behov for kultur (være seg bøker, musikk, filmer, kunst), og alle har et behov for klær. Makeup har kanskje ikke like dyptgående effekter på samfunnet, men det er ikke bare tenåringsjenter som danderer trynet med diverse kosmetiske produkter.

Det blir bedre utover i intervjuet. Epstein sier at hans undersøkelser viser at amerikanske ungdommer har ti ganger så mange restriksjoner på seg som vanlige voksne, og at jo mer en barnsliggjør unge mennesker, jo mer psykopatologi vil man finne. Epstein sier at forskning viser at ungdom er mer kompetente enn vi tror:

Dumas and I worked out what makes an adult an adult. We came up with 14 areas of competency—such as interpersonal skills, handling responsibility, leadership—and administered tests to adults and teens in several cities around the country. We found that teens were as competent or nearly as competent as adults in all 14 areas. But when adults estimate how teens will score, their estimates are dramatically below what the teens actually score.

Other long-standing data show that teens are at least as competent as adults. IQ is a quotient that indicates where you stand relative to other people your age; that stays stable. But raw scores of intelligence peak around age 14-15 and shrink thereafter. Scores on virtually all tests of memory peak between ages 13 and 15. Perceptual abilities all peak at that age. Brain size peaks at 14. Incidental memory—what you remember by accident, and not due to mnemonics—is remarkably good in early to mid teens and practically nonexistent by the ’50s and ’60s.

Så hva foreslår så Robert Epstein at vi gjør? Jo, vi utvikler kompetansetester som skal sjekke om mennesker er modne nok til å få det ansvaret og den friheten det innebærer å være voksen, akkurat som man har kompetansetester for bilkjøring:

I believe that young people should have more options—the option to work, marry, own property, sign contracts, start businesses, make decisions about health care and abortions, live on their own—every right, privilege, or responsibility an adult has. I advocate a competency-based system that focuses on the abilities of the individual. (…)

It’s a simple matter to develop competency tests to determine what rights a young person should be given, just as we now have competency tests for driving. When you offer significant rights for passing such a test, it’s highly motivating; people who can’t pass a high-school history test will never give up trying to pass the written test at the DMV, and they’ll virtually always succeed. We need to offer a variety of tests, including a comprehensive test to allow someone to become emancipated without the need for court action. When we dangle significant rewards in front of our young people—including the right to be treated like an adult—many will set aside the trivia of teen culture and work hard to join the adult world.

Er det på tide å avskaffe ungdomstida? Lovene som putter restriksjoner på barnearbeid og som har vært opptakten til videre restriksjoner på hva barn og unge får gjøre ble til i ei tid hvor barn helt ned i fem-seks-årsalderen kunne risikere å måtte bli sendt ut i arbeid. Er de foreldet i dag? Tja.

Noen restriksjoner er ganske latterlige. For eksempel bestemmelser om hvem som skal få jobbe med hva i hvilken alder, når det i realitieten er mange år siden barn risikerte å bli kastet på gata om de ikke kom seg i jobb. Andre er kanskje greiere å ha. Robert Epstein mener at ungdom er vel så kompetente som voksne på de fleste områder, og det kan kanskje stemme, men med frihet kommer også ansvar, og selv om hjernen er kompetent så er det ikke sikkert at den ønsker eller er villig til å ta på seg det fulle ansvaret det innebærer å være voksen. Bør man virkelig flytte ut og komme seg i jobb når man er 15-16 år?

Én ting er sikkert, og det er at fordummingen og den nedsettende holdningen mot unge mennesker må bort. En rettighet som jeg ikke kan huske å ha sett nevnt i intervjuet er stemmeretten. I følge sitatet litt lenger opp i denne posten er man ved en person i 14-16-årsalderen fullt kapabel til å gjøre intellektuelle og moralske avgjørelser på lik linje med voksne. For min del kunne man gjerne gitt stemmerett til alle som har fullført grunnskolen.

Men, vil noen kanskje innvende, kanskje har man i en alder av 15-16 år den rå hjernekapasiteten som trengs til å stemme eller gifte seg eller starte opp en bedrift, men man har ikke livserfaringen som trengs. Kanskje er beslutningene rasjonelle sett ut fra den kunnskapen en femtenåring har, men en femogtjueåring vil ha ti år mer erfaring og dermed den nødvendige kunnskapen til å se hvorfor femtenåringens beslutninger ikke er så kloke. Da kan man stille spørsmål med hvor mye mer livserfaring en attenåring som har de fleste rettigheter voksenverdenen har å by på har sammenlignet med en som nettopp er ferdig med grunnskolen.

Så, er det på tide å avskaffe ungdomstida? Jeg lander på et ubestridt tja. Mer forskning må til før jeg blir helt overbevist, men som et medlem av den yngre garde er det greit å få en bekreftelse på det som enhver bedreviter i tenårene allerede vet: voksne er ikke så mye mer modne eller glupe.