Når var det du sist sjekket en kilde? De aller fleste av oss har ikke behov, tid, ressurser eller ønske om å nitidig sjekke hver eneste kildereferanse og påstand. Jeg gjør det ikke. Vi ville ikke kunnet fått noe overblikk over nyhetsbildet om vi skulle være nødt til å sette oss inn i alt kildematerialet. Likevel er det klart at om vi ikke har mulighet til å sjekke kilder, og om ingen noengang tok seg bryet, ville hvem som helst kunne skrive hva som helst når som helst, og vi ville vasset i en haug med upålitelige media.

Dessverre er det ikke slik at vi enkelt har tilgang på kildemateriale. Verken aviser, bøker eller nettsider er flinke til å lede oss på rett vei, og har vi kommet til kildene er det jammen ikke enkelt å få tilgang på dem heller.

La oss ta det første først. Her er et fiksjonalisert eksempel (såvidt meg bekjent finnes ikke Norsk Institutt for Kildesjekkforskning, for eksempel) på kildehenvisninger fra en norsk avis:

Kilder: The Economist, Wikipedia, Norsk Institutt for Kildesjekkforskning (NIK)

Med slike eksempler kan jeg kanskje stemples for svake kildehenvisninger selv, men la gå. Åpne opp ei vanlig norsk avis og finn fram en artikkel som ikke bare består av intervjuer. Dagbladet og VG har flere slike eksempler hver dag.

Er dette i det hele tatt en henvisning til kilder? Riktignok er kildene pent listet opp (The Economist, Wikipedia, NIK), men poenget med kildehenvisninger er nå engang at vi skal kunne gå til kildene og bekrefte at det som står i artikkelen er sant, eller i alle fall at respektable eksperter mener det er sant og har gode begrunnelser for det. Men ut fra disse opplysningene er dette så og si umulig. The Economist har (hihi, kilder) eksistert siden 1843, og trykket tusenvis av artikler siden den gang. Wikipedia har millionvis av artikler. Og hvem/hva/hvordan har Norsk Institutt for Kildesjekkforskning noe med dette å gjøre? Hvem kontakter jeg for å spørre? Hvor kommer informasjonen fra?

Generelt er det slik at å liste opp en publikasjon eller institusjon i en kildeliste ikke gir oss annen trygghet enn den som kommer når vi hører navnet på en respektert institusjon eller publikasjon. I bunn og grunn må vi ta journalisten og redaktørens ord for at når de har våget å skrive og trykke dette med disse institusjonene og publikasjonene som sannhetsvitner, er det fordi de er rimelig sikre på kildene sine. Men det er neppe sånn at The Economist eller Wikimedia Foundation har faste ansatte som kontinuerlig følger opp referanser til sine respektive arbeidsgivere slik at de kan rette opp eventuelle feil i deres navn.

Kort og godt er kildehenvisninger slik som dette ikke hva de kunne, eller kanskje burde vært.

Det er selvsagt ikke bare fryd og gammen i andre media heller. TV-programmer er enda dårligere på kildehenvisninger. Man kan skylde på formatet, at det ikke passer seg i et TV-program eller skviset mellom brunostreklamen og rubrikkene i en dagsavis, men likevel: Vi har rett og slett ikke tilgang på kilder til mange av de påstandene vi får servert.

Når vi hopper over på nettet, er det faktisk slik at kildehenvisningene ofte er flere. Se for eksempel her hos Dagbladet, som ofte har slike eksempler som jeg ga over i sin papirutgave. De fleste leserne kan sikkert komme på en del andre blogger, nettaviser og så videre. Vi får kildene servert på fat, akkurat der påstanden kilden bekrefter finnes, med direkte link slik at vi slipper å lete gjennom tusenvis av artikler i et gammelt arkiv.

TV- og avis-journalister har derimot som oftest gjort en mye bedre jobb med å velge ut kilder. På nettet kan man gjerne finne kilder i hytt og pine, noen fra respektable og troverdige steder, andre som ikke eier troverdighet i det hele tatt, og det er slett ikke lett å se forskjellen på overflaten.

Kort og godt: ingen massemedier, generelt (det finnes alltid hederlige unntak), håndterer kilder og kildehenvisninger på en tilfredsstillende måte.

Men la oss nå si at kildene er på plass. De er nøye utvalg, de er nøyaktig oppgitt, det er klart hvilke påstander hver kilde skal dekke, og så videre. Kort og godt, la oss anta at den aktuelle artikkelen eller det aktuelle innslaget har en akademisk standard på kilder. Det er fortsatt ikke gull og grønne skoger.

Undercurrent peker på en del av problemet:

Hele elendigheten henger tett sammen med en systemfeil i forskningsverdenen. Det dreier seg om systemet for publisering av forskningsresultater. Dels publiserer forskerne i dette prosjektet sine resultater i abonnementsbaserte vitenskapelige tidsskrifter. Dels vil de sikkert publisere materiale fra prosjektet i bokform, og dermed vil de ikke slippe for mye ut på nettet nå. Resultatet er det samme — en fattigere offentlig debatt om de viktige emnene de studerer, finansiert med offentlige midler, vel å merke. Styrking av demokratiet?

Vi har rett og slett ikke tilgang på alle kilder, ikke engang alle kilder som er finansiert med offentlige midler. Scott Aaronson peker også på dette. Forskere selv produserer forskningen (åpenbart), de faktasjekker den, de gjør kort og godt alt arbeidet stort sett gratis, slik at de som utgir vitenskapelige tidsskrifter kan tjene fett. Og om allmuen ønsker innsyn, må de være så heldige å ha tilgang til en instutisjon som abbonerer, eller punge ut med store summer for et abonnement selv.

Det er altså god grunn til å være misfornøyd med status quo. Media er enten dårlige på kildehenvisninger, eller de er gode på kildehenvisninger men dårlige på kildekritikk, eller kildene er utilgjengelige til store deler av publikum.

Situasjonen er ikke helsvart. Er du ute etter matematikk og fysikk, ligger store deler av det som blir produsert hos arxiv. Det finnes lignende prosjekter for andre vitenskapelige grener. Som sett i bokanmeldelsen lenket over, begynner akademikere å våkne opp og riste på hodet over forholdene.

Vi kan spørre oss: hvorfor bry seg? Som jeg skrev i innledelsen, er det ingen som har mulighet for oss å sjekke mesteparten av det vi leser, ser og hører. Ikke heller innehar vi den nødvendige kunnskapen til å vurdere kilder på mange områder. Likevel betyr det ikke at ingen har det. Det finnes interesserte, kunnskapsrike folk på de fleste felt. Og det er unektelig hyggelig å ha det på det rene at de påstander man får servert har noen form for basis i virkeligheten.

I en ideell verden ville alt som ble presentert som sant i media være sant. Slik er det dessverre ikke. Derfor må vi finne ut hvilke rutiner som kan hjelpe oss med kvalitetssikring.

Dessverre har jeg ingen lysende ideer. Jeg nøyer meg med å konstatere at ting ikke er som de kunne og burde ha vært. Det er de jo heller sjelden.

Det å gå mot strømmen, ikke følge normer og regler, er både over- og undervurdert. Her er et eksempel fra Uten Grenser-bloggen: under overskriften «Blogger som er verdt papiret de er skrevet på», står følgende:

Det er faktisk alt så langt… Jeg er ute etter det spesielle, det kompromissløse, det radikale. En av tre holder egentlig, men selv det er vanskelig å finne.

Dette er et eksempel på usunt fokus på det å gå mot strømmen. Forfatteren av denne bloggen mener altså at for å være verdt «papiret den er skrevet på», må den være kompromissløs, radikal eller spesiell. To av tre handler om å gå mot strømmen, bryte normen, mens den siste, å være kompromissløs, ikke bare er urealistisk i praksis, men også i stor grad det motsatte av normen.

På den ene siden har du de som mener det finnes en innebygd godhet i det å følge normen. Normen blir definert som noe godt; det blir regnet som et mål i seg selv å gjøre slik det er vanlig å gjøre. Ikke nødvendigvis i den forstand at du skal gjøre slik alle andre gjør, men i den forstand at du skal gjøre og tenke og mene slik det er allment akseptert at du skal gjøre. For en slik person vil det ikke nødvendigvis være om å gjøre å røyke om alle på arbeidsplassen gjorde det, men det er bare fordi det er allment akseptert som usunt å røyke.

På den andre siden har du de som mener det finnes en innebygd godhet i det å ikke følge normen. Normen blir definert som noe mindre godt; det blir regnet som et mål i seg selv å være spesiell, å være radikal, å være kompromissløs i sine meninger uansett hva som er allment oppfattet og akseptert. Ovenfor ser du et eksempel på dette.

Begge disse holdningene er gale. Før noen beskylder meg for å konstruere stråmenn og usanne stereotyper: jeg tror heller ikke det er noen som konsistent og kompromissløst følger noen av disse holdningene til punkt og prikke. Ingen er radikale på alle områder, men ingen er heller ordinære og normale i alle henseender, og jeg tviler på at man vil kunne finne noen som ønsker det heller. Jeg snakker heller om holdningen at det generelt er en positiv egenskap å gå mot- eller medstrøms, for eller mot det som er normalt.

Det at mange mener noe er ikke nødvendigvis en god indikator på at noe er lurt, smart, korrekt, sant eller praktisk. Det burde være en selvfølgelighet, men det er det ikke. Mange vil dilte etter, følge det som følges skal, selv om de kanskje vet dette, fordi de underbevisst ignorerer det likevel.

Det at få mener noe er ikke heller nødvendigvis en god indikator på at noe er lurt, smart, korrekt, sant eller praktisk. Om jeg skulle bli tvunget til å velge, så tror jeg jeg ville stolt mer på det de fleste mener enn det de færreste mener.

Heldigvis er det ikke slik at oppslutning trenger å være utslagsgivende for hvilke holdninger vi skulle ha. Vi kan jo tenke oss hvordan det da ville blitt:

Om alle skulle bestemme seg for holdninger og meninger ut fra det mindretallet mente, så ville vi konstant ha flyttet meninger fram og tilbake. I begynnelsen ville noen observere at et mindretall mente noe, og dermed også begynne å mene dette. Etter verdt ville flere det, og dermed også legge om sitt syn. Til slutt vil mindretallssynet være majoritetssynet, og majoritetssynet mindretallssynet, og dermed begynner hele runddansen igjen. Opinionen ville vært en evig pendel mellom et mindre- og et flertallssyn, muligens litt mer komplisert med introduksjonen av flere mindretallssyn.

Dersom vi derimot skulle valgt alle synspunkt utfra hva majoriteten mente, ville folk etter hvert samle seg på et synspunkt og ikke endre seg. Majoritetssynspunktet ville være statisk; etter at alle hadde gått over til majoritetens synspunkt ville ingen noensinne skifte mening om den saken.

Det burde være åpenbart at vi ikke ønsker en verden hvor regjeringsembedet gikk på omgang etter hvilket parti som hadde minst oppslutning før valgkampen og dermed ville ha mest etter den (husk: prinsippet var at det synet med minst oppslutning, eller det mest ekstreme, mest unormale, skulle velges), uavhengig av kvalifikasjoner. Vi ønsker heller ikke at produsenten som skiller seg mest ut, være seg dårlig eller bra, til enhver tid skal være den som alle ønsker å kjøpe fra. Om noen lager bæsjepølser eller menneskekaviar så vil jeg ikke at alle skal digge det fordi det er så spesielt, kompromissløst eller radikalt. Samtidig er alternativet, hvor et parti alltid skal ha makten og en produsent alltid skal ha oppslutningen, fordi de på et eller annet tidspunkt hadde størst oppslutning og folk bestemte seg for å bestemme sitt synspunkt ut fra det, heller ikke å foretrekke.

Det er åpenbart at slike ekstreme ytterpunkter ikke er eller vil bli realitet. Men tenk om de ble det. Ha det i underbevisstheten. Verden ville gått i dass. Vi ville vært fortapt. Innovasjon ville enten helt ha stagnert, fordi alle valgte et produkt uavhengig av kvalitet, eller den ville fokusert på å tiltrekke seg minst mennesker eller være mest mulig spesiell, radikal, ekkel eller kompromissløs i et forsøk på å bli outsideren alle ville ha.

Ingen tenker bevisst slik, håper jeg inderlig. Likevel er det mange, sikkert inkludert meg, som av og til underbevisst benytter én av disse strategiene. Verken «det er normen» eller «det er ikke normen» sier noe som helst om kvalitet. Dette er ting vi vet, men likevel ikke tar til oss bestandig.

Hva du mener, sier, gjør, kjøper, stemmer og så videre, må være bestemt av hva som ut fra ditt synspunkt bedømmes som best ut fra de kriterier du har. De eneste kriteriene jeg på det inderligste fraber alle, meningsfeller og meningsmotstandere, å velge, er normalitet eller fravik fra sådan.

På bakgrunn av dette generelle prinsippet vil jeg vurdere kriteriet «populær» eller «normal» som elendig når det gjelder å bedømme hvilke blogger som er «verdt papiret de er skrevet på». Det samme gjelder «det spesielle, det kompromissløse, det radikale».

That is all, over og ut.

ungdommen nutildags

25.8. 2007

Ungdommen er selvopptatt, kunnskapsløs og kunnskapsforaktende, heter det seg fra Hans-Wilhelm Steinfeld.

La meg opplyse Steinfeld om hans egen historieløshet når han kommer med slike uttalelser. Sitat:

Vår jord er på vei til å degenere i disse nære dager. Det er tegn på at verden er raskt på vei mot enden. Bestikkelser og korrupsjon er vanlig.

Assyrisk leirtavle fra rundt år 2800 fvt., i følge Asimov’s Book of facts, via A Brief History of the Apocalypse.

Dagens unge mennesker elsker luksus. De har dårlige manerer, bryr seg ikke om autoriteter og mangler respekt for sine eldre. Dagens barn er virkelige tyranner, de reiser seg ikke når eldre kommer inn i rommet hvor de sitter, de motsier sine foreldre, snakker sammen i voksnes nærvær, spiser grådig og tyranniserer sine lærere.

Sokrates, 470 – 399 fvt.

I fjor var det 50 år siden filmen «Rock around the Clock» hadde premiere i Norge, og det såkalte «rockeoppgjøret»; senere viste det seg at pressen hadde en finger med i spillet for å få litt action fra de i utgangspunktet fredelige ungdommene.

Og så videre. Jeg kunne, men gidder ikke finne fram flere eksempler. Det må noen solide skylapper og bind for øynene til for å totalt ignorere det faktum at så og si alle voksengenerasjoner har kommet med de samme innvendingene mot ungdomsgenerasjonen Steinfeld her bruker.

Den menneskelige hjerne er bygd for bruk av induksjonsprinsippet. Vår intelligens er i stor grad tuftet på evnen til å generalisere over tidligere observasjoner for å forutsi framtidige situasjoner. Jeg kommer nå til å bruke denne fantastiske evnen, så får vi se om Steinfeld henger med i svingene: det ble folk av alle tidligere generasjoner også, til tross for at de samme innvendingene ble framført av eldre generasjoner. Derfor regner jeg det som sannsynlig at jeg og andre med meg som unge i dag kommer til å bli anstendige en gang i den nærmeste framtid også.

Det eneste som er vanskeligere å forstå enn at Steinfeld er så totalt blind for fordums feilslåtte dommedagsprofetier, er at Dagbladet.no velger å putte dette på forsiden. Er det så dere kan le av ungdommens forkvaklede, kunnskapsløse og ugrammatiske forsøk på å forsvare seg i kommentarfeltet? Er det så vi kan le av den kunnskaps- og historieløse forfatteren av leserkommentaren? Uansett hvordan det er, så er det tydelig at det er meningen man skal le av noen.

En vakker dag kommer jeg til å skrive en historie over voksengenerasjoners innvendinger mot ungdommen, kjenner jeg på meg. Inntil da kan jeg le av denne type leserinnlegg.

Jeg har tidligere tatt for meg Den Store Nynorskdebatten. Nå synes jeg det er på tide med litt seriøs blogging igjen, så derfor har jeg lyst å undersøke en av de andre store debattene som blusser opp av og til: statskirkedebatten.

I en debatt er det alltid meninger ute og går (det er på en måte poenget). Men dessverre er man ofte ikke på det rene med hva som er de faktiske faktum i saken og hva som er meninger. Ingen meninger går over fakta. Slik er det. Derfor bør vi ta en titt på fakta.

Fakta

Grunnloven fastslår at alle Norges innbyggere har fri religionsutøvelse. Samme lov fastslår at Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage deres Børn i samme. Religionsfriheten har dog noen unntak: kongen skal bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion, håndheve og beskytte denne. Kongen har altså ikke religionsfrihet. Statsrådet har bare religionsfrihet til en viss grad: over halve antallet av statsrådets medlemmer må bekjenne seg til statsreligionen (§ 12). Medlemmer av statsrådet som ikke bekjenner seg til statens offentlige religion får ikke behandle saker som angår statskirken (§ 27).

Den Norske Kirke finansieres i dag stort sett av kommunene. Tilskudd fra egen kommune utgjorde i 2006 65% av de kirkelige fellesrådenes inntekt. Dette utgjør 1 787 millioner, eller nesten 1,8 milliarder kroner. I følge kirken selv utgjør stat og kommunes bruttoutgifter til drift av kirken omlag 3 milliarder årlig. Kommunenes økonomiske ansvar for kirken defineres i kirkelovens § 15, som lyder slik:

Kommunen utreder følgende utgifter etter budsjettforslag fra kirkelig fellesråd:

a) utgifter til bygging, drift og vedlikehold av kirker,
b) utgifter til anlegg og drift av kirkegårder,
c) utgifter til stillinger for kirketjener, klokker og organist/kantor ved hver kirke, og til daglig leder av kirkelig fellesråd,
d) driftsutgifter for fellesråd og menighetsråd, herunder utgifter til administrasjon og kontorhold,
e) utgifter til lokaler, utstyr og materiell til konfirmasjonsopplæring,
f) utgifter til kontorhold for prester.

Fellesrådets budsjettforslag skal også omfatte utgifter til kirkelig undervisning, diakoni, kirkemusikk og andre kirkelige tiltak i soknene.

Utgiftsdekningen skal gi grunnlag for at det i soknene kan holdes de gudstjenester biskopen forordner, at nødvendige kirkelige tjenester kan ytes, at arbeidsforholdene for de kirkelig tilsatte er tilfredsstillende og at menighetsråd og fellesråd har tilstrekkelig administrativ hjelp.

Etter avtale med kirkelig fellesråd kan kommunal tjenesteyting tre i stedet for særskilt bevilgning til formål som nevnt i denne paragraf.

Kongen kan gi forskrift om kommunenes forpliktelser etter denne paragraf.

Kommunen kan ta opp lån for finansiering av sine forpliktelser etter første ledd bokstav a) og b). De nærmere vilkår for kommunens låneopptak fremgår av kommunelovens § 50.

Representant for kirkelig fellesråd kan gis møte- og talerett i kommunale organ når disse behandler saker som direkte berører fellesrådets virksomhet.

Stat-kirke-utvalget, også kalt Gjønnesutvalget, ble oppnevnt 14.mars 2003. Utvalget fikk følgende mandat: Formålet med utredningen er å gi grunnlag for å treffe beslutning om statskirkeordningen skal videreføres, reformeres eller avvikles. Det legges til grunn at Den norske kirke fremdeles skal være en bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen folkekirke. (Les resten av mandatet her.)

Utvalget leverte Staten og Den norske kirke til Kultur- og kirkedepartementet 31.januar 2006. Utvalgets flertall på 18 av 20 medlemmer anbefalte en ny kirkeordning for Den norske kirke, bare 2 av 20 gikk inn for fortsatt statskirkeordning. Fjorten av medlemmene gikk inn for lovforankret folkekirke. Fire gikk inn for en selvstendig (altså ikke lovforankret) folkekirke. Samtlige medlemmer anbefalte at man fjerner leddet om oppdrageransvar fra grunnlovens § 2.

For en lovforankret folkekirke forutsies det at man fjerner dagens Grunnlovsbestemmelser om statskirken, herunder § 2 om luthersk-evangelsk kristendom som statsreligion. Elleve av utvalgets medlemmer gikk inn for en ny verdiparagraf, utformet slik: Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse. Den kristne og humanistiske Arv forbliver Statens Værdigrundlag.

Utvalgets flertall på 13 av 20 anbefalte at statens ansvar for å føre en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk grunnlovsfestes. Det vil gi et konstitusjonelt vern for alle tros- og livssynssamfunn, og markere at dette er en virksomhet som er særlig viktig for samfunnet. Tolv av disse mente at dette burde formuleres slik:

Det paahviler Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for at Den norske Kirke og andre Tros- og Livssynssamfund gives Adgang til at udøve deres Virksomhed i Henhold til deres Egenart. Nærmere Bestemmelser om Den norske Kirkes Ordning fastsættes ved Lov.

Fjorten av ti mente at dersom dagens statskirkeordning oppheves, så bør også bekjennelseskravet til Kongen i § 4 oppheves, da den har sin basis i bestemmelsen om statens offentlige religion i § 2 annet ledd og er knyttet til Kongens rolle som kirkestyre. Det må da være opp til Kongen personlig å fritt bestemme hvilke relasjoner han ønsker å ha både til Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn.

Et flertall på 18 anbefalte ingen endringer i Grunnlovens § 5, som sier at kongens person er hellig, fordi hellig her må forstås som «ukrenkelig».

18 medlemmer mente at henvisninger til Gud i kongens ed ikke bør endres, da edsformuleringen ikke har noe med statskirkeordningen å gjøre.

Sytten av tjue anbefalte at dagens finansieringsordning videreføres til en eventuell grunnlovsforankret folkekirke. Femten av disse mente at finansiering av alle stillinger og tilhørende personalkostnader overføres til staten, og at ansvarsfordelingen kirke og stat i mellom forøvrig ble videreført.

15 av 20 anbefalte at, skulle det være en lovforankret (i motsetning til grunnlovsforankret) folkekirke, burde offentlige bevilgninger stå for hovedfinansieringen, med statlige tilskudd som dekker lønninger og tilknyttede personalkostnader og kommunale tilskudd som dekker bygging, forvaltning, vedlikehold og drift av kirkebygg. Dette kombineres med et medlemsbidrag som skal dekke menighetens øvrige virksomhet.

Omlag 2500 ulike høringsinstanser ble invitert til å uttale seg om Gjønnesutvalgets utgreiing. Da fristen gikk ut ved årsskiftet 2006-2007 var det kommet inn omlag 1750 høringssvar. Flertallet av instansene gikk inn for at dagens statskirkeordning blir videreført. Tros- og livssynssamfunnene utenfor Den norske kirke var alle unntatt en for et skille mellom kirke og stat. (kilde)

Per 1.januar 2006 var det 383 500 medlemmer i tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke som har rett til statstilskudd. Over halvparten, 216 100 medlemmer i statistikken over tros- og livssynssamfunn som mottar statstilskudd, er medlemmer i andre kristne trossamfunn. Utenfor disse er Human-Etisk forbund, med 77 200 medlemmer, den største livssynorganisasjonen utenfor Den norske kirke.

Det kan også nevnes at jeg personlig meldte meg ut av statskirken i år og for øyeblikket ikke står som medlem i noe tros- eller livssynssamfunn overhodet.

Meninger

Det var kalde fakta. Det som kommer fra nå av, er mine meninger.

Ordningen med statsreligion er arkaisk og urettferdig. Når en person erklærer seg kristen, er det implisitt i erklæringen at personen ikke tror på alle syn som motsier kristendommen. Alternativet er å tro på motsigende syn, noe som strider mot all logikk. Altså mener en kristen at det er noe galt med motsigende syn. Det samme gjelder når et land, i form av sin grunnlov, erklærer seg kristent. Det følger at det i øyeblikket er Norges offisielle standpunkt at det er noe galt med alle tros- og livssyn som motsier evangelisk-luthersk kristendom. Katolikker, muslimer, jøder, buddhister, hinduister, ateister: dere tar feil! Sier Grunnloven. Det er en forkastelig holdning.

Videre sier den, Grunnloven altså, at om folk som bekjenner seg til andre livssyn enn evangelisk-luthersk kristendom ikke er skikket til å styre landet! Over halvparten av statsrådet, pluss kongen, er nødt til å bekjenne seg til statsreligionen. Det finnes absolutt ingen beviser for at dette er tilfelle. Denne holdningen er også forkastelig og urettferdig. For ikke å snakke om at den strider mot Grunnloven, som sier at alle har fri religionsutøvelse.

Jeg synes ikke ordningen med statskirke er noe bedre. Et visst trossamfunn bør ikke ha noen særstilling i et land som påberoper seg religionsfrihet. Gjønnesutvalgets anbefalinger er et steg i riktig rettning, men det kunne vært bedre. Man kunne kuttet alle sammenhenger mellom Den norske kirke og den norske Stat.

Men! skriker kritikerne, hva med kulturarven? Skal Norges kristen arv forvitre på grunn av smålige idealister? Løsningen er å behandle alle likt: la alle tros- og livssynssamfunn ha samme stilling. Juster bevilgninger etter medlemstall. Om du vil, kan du definere antall kroner per medlem på en slik måte at statskirken får akkurat like mye som nå. Jeg er ganske sikker på at, hadde andre tros- og livssynssamfunn fått like mye per medlem som Den norske kirke, så ville de fått betydelig mer. Eventuelt kan man kutte alle slike støtteordninger og la medlemmene stå for finansieringen. Det ville vært enda bedre i mine øyne.

Kirker har en viss kulturell verdi. Staten kan behandle dem som de gjør andre bygninger med kulturell verdi. Om man atpåtil ønsker å bruke dem, slik Den norske kirke gjør, så kan man enten leie eller betale alt selv.

Det viktigste er at alle religioner og livssyn likestilles for loven, slik at ingen står i noen slags særstilling. Den nøyaktige økonomien er ikke så viktig som det konseptuelle og praktiske skillet mellom kirke og stat. Det at alle er like er i denne sammenhengen et godt ideal.

Altså: statskirken må bort.

Det er selvsagt min mening; andre kan selvsagt mene hva de vil. Forhåpentligvis tar de seg tid til å sjekke hva som er fakta før de uttaler seg.

Vel, egentlig ber jeg ikke, men om jeg hadde gjort det… Nå som Märtha Louise skal lære bort overtro og pseudovitenskap for 12 000 kroner halvåret er vi godt på vei. Kan ikke bare Haakon Magnus starte et horehus og Kong Harald erklære krig med Sverige, så kanskje vi blir kvitt monarkiet for godt?

Jeg har vært veldig kritisk og negativ i denne bloggen. Hyggelig å kunne komme med en gladnyhet for en gangs skyld. Hyggelig som det er å kunne melde om monarkiets vordende undergang (det er da lov å drømme?) har jeg som glasuren på kaka fått min dose overnaturlige vibber fra Harry Potter and the Deathly Hallows, og atpåtil reiser jeg på ferie på lørdag.

Hyggelig er det også om det kunne bidra til å svekke den norske kirke i samme slengen, men det tror jeg er en overreaksjon.

Jeg kunne skrevet en seriøs post der jeg tilbakeviste disse påstandene om overnaturlig kontakt og slikt, men i og med at jeg ikke vet om en eneste publisert artikkel som beviser noe av dette, så tar jeg meg ikke bryet.

Livet er godt å leve :)

La det være helt klart: jeg driter i om Marianne Aulie får reklamere med rumpa si i Aftenposten eller ei. Å reklamere i en avis er et privilegie, ikke en menneskerett, og hva som slipper gjennom og hva som ikke gjør det er ikke min sak. Den eneste grunnen til at jeg skriver om dette, er at jeg synes det er fullstendig latterlig at dette bedømmes som nyhetsverdig, selv om vi befinner oss i den berømte agurksesongen, og jeg synes det er uærlig å framstille reaksjonen på dette PR-stuntet som et utslag av mannsjåvinisme, sensur og undertrykt kvinnekamp.

Marianne Aulie sier til Dagbladet at Aftenposten viser seg som et mannsjåvinistisk kommunistregime. Det er så idiotisk at jeg ikke fatter hvor hun tar det fra. Det er ingenting med en avis som Aftenposten som minner det minste om kommunisme, verken i teori eller praksis. Og om dette er et utslag av mannsjåvinistisk sensur, så venter jeg på eksemplene på tilsvarende mannerumper som har fått lov til å passere i avisa. Faktisk skulle jeg (om jeg var rik og ga faen i hva folk tenkte om meg, vel å merke) gjerne tatt et tilsvarende bilde av stumpen min og hørt om Aftenposten ville publisere den. Jeg tviler på at Aftenposten hadde kommet til å slippe rævva mi løs på det norske folk sånn uten videre.

Videre er det dobbeltmoralsk, i følge Aune ved det godeste Galleri Sand, å trykke bilder av Saddam Husseins henrettelse med nekte et par speilede rumper spalteplass. Nyhetsredaktør i Aftenposten Ola Bernhus repliserer at hengingen av Saddam hadde nyhetsverdi; det har ikke eksponering av rumpa til Aulie. Og han har helt rett. Hva en avis velger å trykke av annonser trenger ikke avhenge av hva de publiserer som nyheter, og i alle fall er det ikke noen menneskerett det er snakk om, men derimot retten til å betale for eksponering av seg og sitt arbeid. Aune Sand mener også at Aftenposten alltid har motarbeidet Sand & Aulie, enda Aftenposten har trykket mindre rumpeannonser tidligere. For en idiot.

Det som virkelig er patetisk er koblingen til kvinnesak og å være stolt over sin kropp og slikt. Marianne Aulie er «opptatt av kvinnespørsmål og kvinneundertrykking» og mener rumpa symboliserer «styrke, frihet og fruktbarhet». Det handler om «å være stolt av kroppen sin, og stolt av å være kvinne». Spar meg. Dette er en av de tåpeligste ideene fra en «kvinneforkjemper» på denne siden av kjønnskvotering.

Jeg er lei av at selvopptatte mennesker som er ute etter oppmerksomhet og selvsagt reklame for sin «kunst» framstiller seg som ofre for det pornografiserte og mannsjåvinistiske samfunnet. Framfor alt er jeg lei av denne såkalte feminismen, som ser ut til å gå ut på å eksponere dens hovedforkjempere og slå kvinner fram slik at de skal få alle mulige fordeler som menn ikke får. I år er det 2007. Det er på tide å legge den såkalte kvinnekampen på hyllen og heller snakke om kampen for en rettferdig tilværelse, uavhengig av kjønn, rase, hudfarge, rumpe, bh-størrelse, religion, politiske meninger eller neselengde.

Om Marianne Aulie virkelig er såpass stolt av bakpartiet sitt at hun mener den bør vises fram for hele landet, så er jeg sikker på at Vi Menn eller litt mer snuskete magasiner er mer enn villige til å gi henne den eksponeringen hun sårt behøver. Så kan vi som ikke bryr oss en døyt om hva en talentløs kunstnernarsissist driver med enkelt og greit ignorere kvinnemennesket. Og om hun mener teksten «Kjære herr kulturminister, lammekotelettene er servert» og bilde av bakenden virkelig er noe som må nevnes, så kunne hun vel bare sendt en MMS.

Nei, Aulie, jeg blir ikke provosert av rumpa di. Jeg blir derimot provosert over de idiotiske beskyldningene du kommer med, og den pompøse opphøyelsen av et nakent bakparti til kvinnefrigjøring og kulturpolitisk kommentar. Ta stumpen og kunsten din bort fra trynet mitt (les: riksdekkende media) og kom tilbake når du har noe ordentlig å fare med.

Og én ting til: hvordan i svarte klarer du å få «kjære herr kulturminister, lammekotelettene er servert [bilde av rumper]» til å bli «en kommentar til at vi om sommeren går ut for å grille og spise snarere enn å oppleve kultur». Det skal nok litt mer til for å si noe viktig om kultur og grilling enn å inkludere ordene «lammekoteletter» og «kulturminister» i samme setning.

Dette er en god bloggpost. Dette er en god bloggpost. Føler du at dette er en god bloggpost ennå? Kanskje ikke, men nyere forskning viser at om én person sier samme tingen tre ganger, har det 90% av effekten det ville hatt om tre personer sa det. Altså burde du, ved å lese setningen «dette er en god bloggpost» tre ganger, få 90% av samme reaksjon som du ville fått om tre bloggere anbefalte denne posten.

Så enkelt er det kanskje ikke, da det er ganske åpenbart at jeg forsøker å manipulere deg her, men om det ikke hadde vært det, så hadde det kanskje funket. Det er også ganske interessant å se at både reklamefolk og idioter har fått med seg dette. Reklamefolk sender ut samme budskapet igjen og igjen, med et håp om at dette skal ha en positiv effekt. Idioter vil også sende ut budskapet sitt igjen og igjen, til tross for motsigelser, fordi dette er den eneste måten de kan oppnå noen slags form for kredibilitet på.

Tenk på det neste gang du skal manipulere diskutere med noen du kjenner.

Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.